DET ER SEMIFINALE i den profesjonelle meksikanske
fribryterligaen. Metro skal først kjempe mot Skorpionen. Det skal være
trippelkamp mellom Strong Man, Mr. Niebla (herr Tåke), Rey Bucanero,
(Sjørøverkongen), Sombra (Skyggen), Leo-Black Metal og Rafaga Infierno
(Sprenginfernoet).
Alt ligger an til en bra kveld. Arena Coliseo i sentrum av
Guadalajara er stappfullt, og vi har billetter på tredje rad. Allerede en halv
time før brytingen begynner bæres store mengder øl og snacks rundt på arenaen.
DET BEGYNNER som forestilt, for en som så amerikansk
fribryting på TV tidlig på 1980-tallet. Maskerte folk maltrakterer hverandre på
liksom.
Heldigvis flyter alt ut. Underholdningsverdien stiger
merkbart under jentekampen mellom Goya Kong, som veier rundt 120 kilo, og
Princesa Blanca, som kanskje veier 50.
I NESTE KAMP tar showet av og flyr inn i uutgrunneligheten.
En dverg, utkledd som en ørn, heises inn i ringen. De andre bryterne slutter å
sloss, og begynner istedenfor å kaste dvergen rundt, mens dommeren
tilsynelatende gir poeng.
Og det er helt ok å klappe ned dommeren, i hvert fall hvis
han har fortjent det. Akkurat det var tilfellet da dommeren beskyldte Mr.
Niebla for usportslig opptreden. Hva annet hadde Mr. Niebla gjort enn å dra
Skorpionen rundt i ringen etter håret, mens han banket kneet inn i ansiktet på
ham? La det være klart: Skorpionen fikk som fortjent. En av hans spesialiteter
er å bøye hodet bakover, sende en snørrklyse opp i luften, fange dem i munnen,
for deretter å kaste seg over motstanderen og kysse ham så slimet renner.
Derfor jublet publikum da Mr. Niebla klappet til dommeren.
Niebla solte seg i glansen av sin gjerning, helt til dommeren karet seg på
beina – og kampen kunne fortsette som før. Ryktene sier at man faktisk kan bli
utvist. Niebla slapp.
PUBLIKUM er fra de fleste lag av folket, mens nedre
middelklasse er overrepresentert. Det er forbausende mange damer til stede. Når
unge, vakre kvinner ankommer lokalet, roper alle i salen VUELTA!, VUELTA! (SNU
DEG RUNDT!).
Også damer som ikke er påfallende attraktive oppfordres til
å vise seg frem, og alle synes å sette pris på oppmerksomheten. Ved flere
anledninger drar menn ned buksa og viser ræva mot ringen eller motstandernes
tribune, til vill jubel fra alle, selvfølgelig.
En side av tribunen er reservert for familier. Både små
gutter og jenter løper opp til sine helter for å få autografer.
Veien frem til ringen er konstruert som en catwalk. For hver
kamp fylles denne av flere og flere skjønnheter, iført badedrakt. Kvelden
toppes av at fire silikonbomber ankommer. Deres eneste påkledning er en tynn
silkestripe som reklamerer for Corona. En far går bort til catwalken, løfter
opp sin to år gamle sønn med begge armene, og gnir barnets ansikt mellom
silikonballongene til en smilende senorita.
Ting som ville hatt 20-årsgrense i Norge er familiefest i
Mexico.
MAN FÅR OFTE mer moro enn man lager selv. Lucha Libre er et
underverk av gladvold. Den er et destillat av vulgaritet, tilsatt en solid dose
steroider og komikk. Publikum følger kampene med en blanding av fanatisk
entusiasme og total likegyldighet.
Forvirrende nok synes ingen å bry seg om hvem som vinner.
Ved jevne mellomrom later bryterne som om de er i ferd med å hoppe ut av
ringen, for å rive i filler noen blant publikum som er svære i kjeften.
Som så ofte ellers i Mexico overlapper grensene mellom
fiksjon og virkelighet. Avisene og TV dekker fribrytingen som sport, enda alle
vet det er noe annet. De uttallige tidsskriftene, tegneseriene,
billedfortellingene og filmene som handler om heltens liv og laden, er kanskje
mer realistiske, i sin galskap.
EN UNG OG VAKKER dame på første rad synes å ha et forhold til
et par av bryterne. Dette utnytter hun til fulle når Strong Man kommer inn i
ringen. Han er 1.50 høy, men litt bredere. Hele mannen er en demonstrasjon av
hva kunstige hormoner kan gjøre med en menneskekropp, hvis man tar det helt ut,
og så fortsetter litt til.
Alle tre som skal sloss mot Strong Man stikker av, og da
reiser dama på første rad seg og skjeller. Det blir ingenting på noen av dem om
de ikke skjerper seg. Hun truer med å skifte lås i døra.
Karene klatrer tilbake i ringen, og Strong Man kaster dem
inn blant stolradene og publikum. Jenta på første rad trøster nå begge, med
like stor innlevelse som da hun tvang dem opp i ringen.
BRYTERNE AVSPEILER ulike moralske egenskaper. Du må gjerne ta
skurkerollen, men man kommer ikke langt med ren brutalitet. For å bli populær
må man appellere til folkets moralske instinkter, og dessuten utvise stil og
sjarm. Vi snakker om artister som har mer til felles med skuespillere og
dansere, enn med idrettsutøvere.
Super-Barrio var en av de mest populære. Han ble politiker i
hovedstaden, for å kjempe for rimelige boliger for folk etter jordskjelvet i
1985. Han tok aldri av seg maska, men utfordret politiske motstandere til
brytekamp.
Den største helten av alle var El Santo (Helgenen). Han
deltok i over tjue filmer med titler som Helgenen bekjemper vampyrkvinnene. I
tiår var han blant Mexicos mest populære skikkelser, uten at noen kjente hans
identitet. Han døde i 1984, og aldri er noen fulgt til graven av flere meksikanere,
med unntak av president Obregón, som ble snikmyrdet av en galning i 1928.
KOMMENTARER Våre regler