Kinasyndromet

NOBELS FREDSPRIS gikk i år til Liu Xiaobo. Han er definitivt forhindret fra å møte i Oslo rådhus 10. desember. Liv Ullmann skal være hans stedfortreder og lese opp teksten «I have no enemies». Hun er stolt over æren og mener Xiaobo er en verdig vinner.

- Er du uenig? spør hun meg, siden jeg sitter ved siden av henne på en buss, men det er en annen historie.

- Det kommer an på, svarer jeg.

For spørsmålet har veldig mange hvis og om og men. Fjorårets fredspris gikk til Obama - som belønning for et knippe spenstige taler - og var en flause, ikke minst i den krigførende presidentens egne øyne. Det er vanskeligere å vurdere Liu.

THORBJØRN JAGLAND blendet oss sjelden med sin dømmekraft som norsk politiker. Som generalsekretær for Europarådet kan Jagland snakke mye om høye europeiske idealer til byråkrater fra Aserbajdsjan og lignende land. De er tvunget til å lytte til hans middagstaler. De foregår på et språk Jagland selv ikke behersker, altså engelsk. Han bor i et herskapshus på tusen kvadratmeter i Strasbourg, men er likevel norsk nok til å trives best ved kjøkkenvinduet. Derfra ser han definitivt ikke til Kina.

Bildet av Jagland på sitt lille slott får meg til å tenke på et Vesten i solnedgang. Vi er i ferd med å bli forbikjørt av Kina på nesten alle områder som angår vekst, industri, teknologi, eksport og finans. Men på ett område slår vi i det minste ennå kineserne. Det liberale demokrati er vår styreform, og her ligger kineserne langt, langt etter.

ELLER GJØR DE DET? Det gir liten mening i å hevde at kineserne «ligger etter» hvis de overhodet ikke forsøker å ta oss igjen, men kanskje er på vei i en helt annen retning. Kina har et selvbevisst forhold til sin egen historiske rolle som verdensledende sivilisasjon. Kineserne benytter ikke vårt system som mal på suksess, spesielt ikke når deres eget system har erobret verdensøkonomien.

Vi kan gjerne hevde at Kina er annerledes. Men i deres øyne, og det finnes 2,7 milliarder kinesiske øyne, er det vi som er annerledes.

KOMMUNISTPARTIET er den eneste nasjonale institusjonen i Kina, og de aksepterer ingen konkurrenter til sitt maktmonopol. Liu Xiaobo og andre som har signert Charter 08 blir oppfattet som en trussel mot dette. Kravet om mer ytringsfrihet, bedre menneskerettigheter og frie valg er vurdert som et forsøk på å undergrave systemet.

Anklagene er åpenbart riktige. For hvordan skulle Kina slik vi kjenner det kunne overleve med en radikal forbedring av ytringsfrihet og menneskerettigheter - for ikke å snakke om frie valg? Et flerpartisystem vil pr. definisjon bety slutten for dagens ettpartisystem.

HVA VILLE SKJEDD hvis det på kort tid ble innført liberalt demokrati etter vår modell i «Midtens rike»? Hvis hver kineser fikk én stemme hver, og man fikk frie valg og fri organisasjonsrett? Er det mulig å tenke seg annet enn kaos og sammenbrudd, ikke bare for Kina som nasjon, men også i verdensøkonomien?

I et slikt land må man gå sakte frem. Nobelpris-vinner Liu vet dette bedre enn de fleste. I et intervju i 1988 ble han spurt hva som skulle til for å omforme Kina til å bli som Hongkong. Han svarte at det ville kreve tre hundre år med kolonialisme.

KINA ER IKKE et stabilt og harmonisk land. Landet herjes av sosial og etnisk uro på mange plan. Nasjonale separatistbevegelser i Xinjiang og andre vestlige provinser gjør imperiets randsoner ustabile. Arbeidere okkuperer stadig fabrikker av frykt for å bli oppsagte eller permitterte. Bønder i provinsene organiserer voldelige protester mot korrupsjon og ekspropriasjon av land - i den tro at myndighetene i Beijing er rettferdige og ville grepet inn hvis de visste hva som foregikk.

Den store nyrike middelklassen har hittil fremstått som apolitisk, sannsynligvis fordi denne gruppen har tjent mer enn alle andre på Kinas enorme økonomiske vekst. Vil de fortsatt holde sin del av «avtalen» hvis veksten stanser opp?

OGSÅ VI HAR TJENT rått på Kinas økonomiske oppsving. Men den økonomiske suksessen har hatt store menneskelige omkostninger. Mange hundre millioner mennesker er tvunget fra landsbygda inn til byene. På alle jernbane- og busstasjoner ser man store omvandrende arbeidskollektiver, alltid bestående bare av enten kvinner eller menn. De lever uverdige liv og arbeider ofte under avskyelige betingelser.

Dette misbrukte og rettighetsløse filleproletariatet er nøkkelen til Kinas fremtid. At disse organiserer seg og mobiliseres er den største skrekken til det såkalte kommunistpartiet, som helt har mistet troen på sine gamle idealer, og helt klart trenger et nytt moralsk fundament.

Det er derfor det store Kina frykter en liten intellektuell som Liu Xiaobo. Han er mer enn en flue i suppen til det kinesiske maktapparatet, noe deres reaksjoner viser. Myndighetene har satt Lius kone i husarrest. De har intensivert undertrykkingen av kinesiske opposisjonelle og strammet inn tilgangen til medier og internett.

MENS KINA KJØRER massive program til mange titalls milliarder kroner over hele verden for å skape et positivt bilde av landet, nektes kinesiske borgere informasjon og grunnleggende rettigheter.

Dermed finnes det mange grunner til å gratulere den modige Liu Xiaobo med Nobels fredspris, samt til å krysse fingrene for at Kina ikke kollapser - med eller uten demokrati.

Les også

Seks av ti kinesere vil ha unnskyldning

Kommentarer? Vennligst bruk feltet under!