I SNART EN UKE har jeg sittet «fast» i Mexico City. Min bagasje ble borte på veien fra Oslo, og nå leker den katt og mus med flyselskapet. Ved ankomst sa KLMs lokale representanter at ryggsekken var med flyet, men at den hadde forsvunnet på vei til ankomsthallen.
Det hørtes ut som den hadde rømt.
To dager senere var den observert på en kneipe i Paris. Sist jeg ringte flyselskapet, for et par timer siden, hadde de gode nyheter. Bagasjen var funnet - i Oslo, hevdet de nå. Den vil ankomme Mexico City om to dager, hevdes det. Men man har ingen garanti for hva den kan finne på, og kanskje skal den ønsker å se deler av Asia først.
Jeg sjekket inn på rom 102, der John Ross bodde de 25 siste årene av sitt liv.
HVA GJØR MAN i Mexico City? Først tar man inn på Hotell Isabela i hjertet av gamlebyen, for å treffe forfatteren John Ross. Newyorkeren reiste til Mexico sammen med ledende beatforfattere allerede på femtitallet. Siden 1985 har han vært fastboende på Hotell Isabela. Jeg kjenner Ross gjennom hans bøker fra Mexico, og hadde sett frem til å møte en levende legende som dessuten kunne lært meg mye.
Resepsjonisten har dårlige nyheter. Legenden er ikke lenger levende.
- John døde for noen uker siden, sa den melankolske, litteraturinteresserte resepsjonisten - og begynte straks å spørre meg ut om Knut Hamsun og Bjørnstjerne Bjørnson. Jeg sjekket inn på rom 102, der John Ross bodde de 25 siste årene av sitt liv.
I VÆRELSET er det to skrivebord, to senger, to knirkende stoler og et digert skap - alt i mørkt edeltre. Til tross for de mange og tunge møblene virker værelset nesten tomt. For noen uker siden var det fylt opp av bøker, manuskripter og avisutklipp fra gulv til tak. Ross fant aldri bøkene han lette etter, men kjøpte stadig nye eksemplarer han visste allerede befant seg et eller annet sted i de rasfarlige stablene.
Hans siste utgivelse har tittelen El Monstrudo (2009), og handler om Mexico Citys historie fra aztekerne til vår tid. Den handler også om Ross egen historie, og hvordan hans liv ble vevd sammen med byen, hotellet, værelset og de antikke møblene på rom 102.
ROSS BESKRIVER et hotell som er fullt av spøkelser og ekko fra fortiden. Men til sin egen forbauselse hadde Ross aldri registrert at noen døde på Hotell Isabela: Ingen overdoser, selvmord, drap - ikke engang et naturlig dødsfall.
Selv døde han ikke på rom 102. Han dro på søndagstur til Teotihuacán, like utenfor Mexico City. Allerede på aztekernes tid var dette en mytologisk ruinby fra en dunkel fortid. Ingen vet det opprinnelige navnet på byen, eller hvem som bygget den. Aztekerne ga stedet navnet Teotihuacán, «et sted mennesker blir guder». Her døde John Ross, sittende på en steinblokk mellom de enorme pyramideformede templene en ukjent sivilisasjon bygget til solen og månen.
ROSS ER DØD, men blir likevel min følgesvenn og guide i Mexico City. Jeg bestiller det han alltid bestilte (fabada eller cocido), på den slitne familierestauranten La Blanca i Cinco de Mayo.
På Ross' anvisninger tar jeg heisen opp til førtiandre etasje i Torre Latinoamericana, som lenge var den høyeste skyskraperen i Latin-Amerika. Herfra kan man skimte snødekte vulkaner rundt byen, men først og fremst selve byen, en megaorganisme som lever sitt eget liv. Sammen med 60.000 andre går jeg på fotballkamp på en halvfull Estadio Azteca, den eneste stadion der det har vært spilt to VM-finaler.
Denne søndagen vant hjemmelaget Club America 4-3 over Deportiva Toluca, og «den menneskelige fuglen» i Americas mål gjorde en feberredning i siste sekund. Jeg reiser ut til Xochimilco og leier en båt som stakes rundt på kanaler bygget av aztekerne, den gang byen var en øy i en innsjø. Det er sjeldent mye å finne på, innen alle sjangere, og utforskningen er knapt begynt.
På skolen lærte vi at Mexico City er en jammerdal. Vi fikk vite at luften var så dårlig at folk nesten måtte puste på skift. Byen ble fremstilt som en kreftsvulst som este ut i alle retninger, i form av endeløse slumområder der kriminelle ynglet. Vi lærte at Mexico City er et av verdens største høl.
Luften er overraskende klar, og forurensningen langt mindre enn i Oslo.
I DAG ER Mexico City verdens tredje største urbane område, med nesten 25 millioner innbyggere og over 5 millioner biler. Den har en lang rekke museer i absolutt verdensklasse, uansett om man er interessert i kunst, antropologi, historie eller arkitektur, og de er ofte gratis.
Mange chilangos, som byens borgere kalles, er fattige. Men i sentrale deler av byen er rikdom mer påfallende. Mexico City har tross alt verdens åttende største urbane økonomi.
Luften er overraskende klar, og forurensningen langt mindre enn i Oslo eller Tokyo. T-banesystemet er omfattende og langt raskere enn for eksempel i London.
Kriminalitet finnes selvsagt, men tar man normale forsiktighetsregler er man like trygg som på steder med langt bedre rykte. Fortauene skrubbes hver dag, mens de i Oslo skrubbes en gang i året.
DEN LITTERATURORIENTERTE resepsjonisten på Hotell Isabela kaller alle gjestene for pasajeros, «passasjerer». Den forrige passasjeren som tok inn på rom 102 het John Ross. Han ble boende i 25 år, helt til han døde. Dagene går, og jeg tenker stadig mindre på bagasjen eller på å komme meg videre.
Har du vært i Mexico? Diskuter i kommentarfeltet under.
KOMMENTARER Våre regler