Etter mange måneders reising i Mexico og USA, så jeg frem til å komme tilbake til Norge. Men på flyplassen i Mexico City hersket kaos. Det sentrale datasystemet til Air France hadde brutt sammen, og det var bare å smøre seg med tålmodighet. Flyet tok av dagen etter, og landet i Paris fjorten timer senere, etter at siste fly til Gardermoen hadde gått. Sammen med mange hundre til dels desperate passasjerer stilte jeg meg i kø, for å få tildelt hotellrom på flyselskapets regning.
Tre timer senere hadde jeg en drosjelapp og hotellrekvisisjon fra Air France i hånden. Jeg var sliten, men Paris er ikke et dårlig sted å strande. Først skulle jeg strekke på beina, deretter innta et bedre fransk måltid – med rødvin, men helt uten tortillas eller andre maisprodukter.
Men hvorfor kjørte drosjen bort fra lysene i lysets by, nærmere bestemt i retning Lyon? Etter halvannen time langs stadig mindre og øde veier stanset drosjen, ved siden av en hytte i en mørk skog. Sjåføren snudde seg og smilte, lett sarkastisk. Samtalen som fulgte gjorde klart at det ikke hadde skjedd noen misforståelse. Alle hotell i Paris var fulle. Dette var overnattingen Air France kunne oppdrive.
Hytten var en imitasjon av en amerikansk tømmerkoie, med bjelker av plast og tapet som skulle ligne på planker. På kjøkkenet var det enorme mengder kjøkkenutstyr, men ingenting å ha i grytene eller pannene.
Euroen står i fare for å kollapse
TV fantes, men ingen telefon. Min mobil var tom for strøm og laderen lå i kofferten som befant seg på flyplassen. Det var ikke annet å gjøre enn å gå de fire kilometerne gjennom skogen til resepsjonen, for å få forhåndsbestilt en drosje tilbake til flyplassen klokken seks morgenen etter.
Turen gikk langs mørke skogsveier kalt Mocassin Trails, Cherokee Trail, Tomahawk Trail, og så videre. Det lå wigwams og hytter mellom trærne, og jeg hørte merkelige lyder fra noen av dem. To voksne menn utkledd som indianere kom gående mot meg langs veien. Begge hadde fjær hengende fra håret, den ene holdt en tomahawk i hånden.
Da jeg ankom resepsjonen og selveste David Crockett sto bak disken, virket dette allerede ganske normalt. For å oppsummere: Jeg hadde flydd fra Mexico City og skulle egentlig vært hjemme i min egen seng eller blant venner og kjære i Oslo.
Istedenfor vaset jeg rundt i en mørk skog full av indianere, i utkanten av Paris, på et sted som heter David Crockett Ranch. Det uventede er en venn når man reiser, men jeg hadde ikke sovet på et døgn og trengte faktisk ikke dette.
Likevel var det en slags symmetri til stede. David Crockett kom fra en fransk familie som opprinnelig het de la Croquetagne. Han ble drept av mexicanske soldater under slaget ved Alamo i 1836, som var opptrappingen til krigen mellom USA og Mexico ti år senere. I Texas hadde jeg nylig drevet research rundt denne delen av historien mellom de to landene.
Det var ingen mat å få kjøpt i resepsjonen, men jeg fikk noen svar av David Crockett. Ranchen er en temapark som er bygget i forbindelse med det som kalles Disneyland Paris, og som lå like i nærheten.
Jeg husker godt protestene under planleggingen og byggingen av det som først ble kalt Euro Disney for tyve år siden. Mange franskmenn forsvarte sin gamle kulturnasjon mot skamløs amerikansk kulturimperialisme og kommersialisme. De så sin egen kultur som ekte og autentisk, den amerikanske som billig, spekulativ, fordummende og noe helt annet.
Men amerikansk kultur er på mange måter vår. Amerikanerne har støvsuget Europa og resten av verden for myter, eventyr, sagn og fortellinger. De har forenklet dem, gitt dem ny innpakking, tettere dramaturgi og større appell. Deretter har de solgt våre egne kulturprodukter tilbake til oss, uten å bry seg mye om fakta eller historisk kontekst.
Og vi greier ikke å si nei, verken til Hollywood eller Disney. Vi foretrekker deres strømlinjeformede versjoner fremfor våre knudrete originaler, og opplever nesten instinktivt at de amerikanske utgavene er forbedringer.
Derfor hermer vi etter USA. Og derfor ble Disneyland Paris en like stor suksess som McDonald’s-restauranter faktisk er det, i den gamle kulturnasjonen Frankrike. For hvert McDonald’s-vindu som knuses under demonstrasjoner åpnes det opp ti nye.
Av frykt for å gå inn i koma hvis jeg sovnet, og ikke høre drosjen som skulle bringe meg til flyplassen noen timer senere, holdt jeg meg unna sengen. Istedenfor tente jeg et bål utenfor hytten, og satte meg ned for å lese europeiske aviser, noe jeg ikke hadde gjort på mange måneder.
Euroen står i fare for å kollapse. Kjente økonomer snakker om muligheten for gjeninnføring av nasjonale valutaer. Schengen-samarbeidet knaker i sammenføyningene, siden Danmark har gjeninnført nasjonale grensekontroller og flere ønsker å gjøre det samme. Tysk høyesterett vurderer om landets enorme hjelpepakker til Hellas, Irland og Portugal er lovlige, i et forsøk på å stoppe flere utbetalinger. Spania går mot kollaps.
I flere timer leste jeg lignende nyheter. Da drosjen kom hadde solen ennå ikke stått opp over Disneyland. Og i løpet av natten hadde jeg blitt overbevist om at Europa er i full oppløsning.
Diskuter saken under:
KOMMENTARER Våre regler