Arkitektur i Æventyrland

lørdagsgjesten:
Morten Strøksnes

TIRSDAG var det nøyaktig 150 år siden Knut Hamsun ble født. Samme dag åpnet det nye Hamsunsenteret på Hamarøy. Kunstneren tilbrakte mesteparten av barndommen i disse traktene, og mytologiserte landskapet og folket i mange av sine bøker.

Kronprinsesse Mette-Marit holdt åpningstalen. «Vi blir nok aldri ferdig med å diskutere Hamsuns politiske tankegods og ståsted under krigen», sa hun –omtrent som hun trodde det selv.

På kvelden var det DDE-konsert rett foran senteret, som ligger rett ved havstrømmen Glimma og ruinene av Hamarøys gamle prestegård. Kvelden var sydlig og myk – 25 grader i skyggen, med høy sol helt til trønderrockerne DDE gikk på scenen. Da allsangen «Rompa mi» runget lystig over Hamarøy, stilnet alt snakk om at Hamsunsenteret er elitært.

HELDIGVIS er bygningen til den amerikanske arkitekten Steven Holl nettopp det: elitært og modernistisk. Hamsun hadde et dypt konservativt syn på kunst og arkitektur. Han likte den konvensjonelle empirestilen eller stive bygg av blankpolert granitt. Fantasifulle påfunn ville han helst stå for selv.

I 20 år har det vært splid om Hamsunsenterets beliggenhet og utforming. Mange av dagens nordlendinger skulle helst sett et gigantisk hvitmalt nordlandshus med gress på taket, farget glass i ruten og stakittgjerde rundt. Som vanlig slår ingen maleren og tegneren Karl Erik Harr, kjent for sin tilbakeskuende og sentimentale naturromantikk fra Nordland. Harr kaller bygget «frekt», «stygt» og «et overgrep mot naturen i Hamarøy».

Både Kråkmotind og Hamarøyskaftet vil nok komme seg over krisen. Men kanskje ikke Harr, for hans Hamsun-illustrasjoner passer ikke inn i Holls bygg. Det er rett og slett for skjønt.

«DET STOD ET TÅRN FORAN MIG ..., et sort ottekantet tårn, som Vindenes tårn i Athen». Dette sier Nagel i Mysterier. Holl har tegnet et utstikkende tårn, mer nordafrikansk eller persisk enn nordlandsk. Fra en viss avstand ligner det på en gigantisk, skjev metronom, altså de små taktboksene som benyttes av klassiske musikere.

Inne rene flater, rare kanter og lys. Det flommer inn gjennom de uregelmessige vinduene og rammer inn naturen og lyset utenfor. Man blir oppløftet av å gå de fem etasjene til toppen. Konstruksjonen minner ikke om et sprelsk innfall av Holmengrå, Nagel eller August. Det er altfor gjennomtenkt og prinsippfast i sin fordomsfrihet. Mørkt tverrliggende treverk på utsiden, slipt betong på gulvet, en balkong i grønt glass, bambusen som stikker opp fra taket – de odde detaljene inngår i en underlig rytmisk harmoni. En slags vill guttedrøm av en bygning, skapt av en ledende internasjonal arkitekt med 142 millioner kroner til rådighet.

NORGE HAR FÅTT et «signalbygg» på linje med den nye operaen i Oslo eller Bremuseet i Fjærland. Apropos sistnevnte: for de fleste er det en lang omvei dit. Ikke bare er det populært. I tillegg markerer det at Norge faktisk kan bruke kulturpenger med tankekraft og stil.

Antagelig vil vinteren fortsatt bli lang og stille på Hamarøy. Senteret ligger mange timer unna nærmeste flyplass og by. Men sommerstid strømmer folk fra hele verden til regionen, ikke minst turistene som Hamsun foraktet så intenst. Nå tilbys de noe som har manglet: Hypermoderne arkitektur i det søvnige Æventyrland. I New York ville bygningen vakt høflig begeistring. På Hamarøy er den sensasjonell. At kulturminister Giske kaller bygget et «lokalt kulturbygg» sier mye om hans orienteringssans. Hamsunsenteret er muligens lokalt, men kun i beste internasjonale forstand, slik operaen og Bremuseet er det.

Nordlendingen er ingen selger. Holdningen har vært at turistene kommer til å dåne bare de får glant litt på midnattsola, Lofotveggen og havet. De tilbys knapt mat, og må stimulere seg selv mesteparten av tiden. Hamsunsenteret fyller flere hull samtidig. Folk som aldri har hørt om dikteren og nazisten vil bli nysgjerrig, for den moderne er grisk på kulturopplevelser. Selve bygget er hovedattraksjonen. Det passer bra, for Hamsun har ikke lenger like mye å fortelle oss om våre liv.

SELV VAR JEG PÅ HAMARØY for å snakke om Hamsun og Amerika. Han var der i to perioder på 1880-tallet, og det var svært formative år. Hans første ordentlige bok bar tittelen Fra det moderne Amerikas Aandsliv. Hamsun ikler seg her rollen som kulturfilosof. Boken er full av misforståelser, feil, tjuvlån, overforenklinger, billige triks og slående morsomme formuleringer.

Hamsun oppholdt seg stort sett i norske gettoer på prærien. Den reaksjonære bygdegutten mislikte det progressive Amerika, ikke minst raseblandingen, kvinnenes frie stilling, mangelen på europeisk høykultur, den naive optimismen og framskrittsånden. I Amerika kjente ikke folk sin plass. Dessuten hilste de med «How do you do?» uten å egentlig mene noe særlig med det. Selv tyvene viste mangel på talent.

HAMSUN var ofte selvopptatt og teatralsk langt over grensen til klovneri. En mann som Arne Garborg omtalte ham som en slags brautende amerikansk reklamemann – og reklame var faktisk den eneste amerikanske «kunstformen» som begeistret Hamsun.

Han kunne ikke fått bedre reklame enn Holls bygning. For nå kommer dikteren, helt ufortjent, også til å bli assosiert med nyskapende arkitektur.

TEGNING: MARVIN HALLERAKER