Puslete politikere

- Sist uke varslet helsedirektør Bjørn-Inge Larsen tøffere prioritering i helsevesenet. Det har ført til massive og hissige reaksjoner fra politikere. Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen mener Larsen skaper unødig frykt. Hva er din reaksjon på det?

- Det er mulig hun høster kortsiktig politisk gevinst ved å stoppe debatten, men på lang sikt er det uheldig for velferdsstatens utvikling. Det skuffer meg også at det er en helseminister fra Arbeiderpartiet som reagerer slik hun gjør.

- Hvorfor?

- Ap er tradisjonelt opptatt av solidaritet og rettferdig fordeling. Det var en helseminister fra Ap, Gudmund Hernes, som forrige gang løftet prioriteringsdebatten på politisk plan.

- Det var han som ba Inge Lønning lede et nytt prioriteringsutvalg i 1995. Hva er det nye i Bjørn-Inge Larsens utspill?

- Siden det første Lønningutvalgets tid har det vært en sterk faglig debatt om prioritering. Den politiske reaksjonen på intervjuet med helsedirektøren viser at vi ikke har lykkes med å ta denne debatten ut i offentligheten. Det er det politikerne som må gjøre. Publikum fortjener å bli spurt og hørt i et så viktig tema. Politikerne har sviktet sitt oppdrag.

- På hvilken måte?

- Hver gang ledere i helsetjenesten prioriterer eksplisitt har politikerne ikke turt å følge rådene de selv har bedt om. De har rygget tilbake for ubehagelige valg straks de har fått en enkeltsak på bordet.

- Har du eksempel?

- Ett eksempel er fra nittitallet da det ble laget nasjonale retningslinjer for benmargstransplantasjon ved leukemi. Da retningslinjene ble iverksatt grep helseminister Werner Christie inn og stanset dem. Også Gudmund Hernes, som skal roses for å ha satt prioriteringsdebatten på dagsordenen, fikk problemer med prinsippene. En profilert forsker fikk støtte fra Hernes til behandling i utlandet etter at en rekke ankeinstanser hadde sagt nei. Det viste seg etterpå at behandlingen var uvirksom.

- Kan du skjønne at det er vanskelig å si nei til et menneske i nød?

- Historien med Hernes viser hvor vanskelig spørsmålet er. Dette er vondt å snakke om, men nettopp derfor bør debattene tas i åpne fora. Faktum er at dersom vi alltid sier ja til kortsiktig livsforlengelse til svært høy pris, må vi si nei til noe annet. Det er dette dilemmaet Bjørn-Inge Larsen vil løfte frem.

- Samme dag som intervjuet med Larsen sto, skrev Siv Jensen (Frp) på Facebook-profilen sin at «En fantastisk solfylt helg ble nesten ødelagt av det idiotiske forslaget om at ikke alle skal få riktig medisinsk behandling fordi noen mener det blir for dyrt??? Jeg mener det er moralsk forkastelig å sette prislapp på et menneskeliv.» Kommentar?

- Siv Jensen appellerer til folks frykt. Det er uansvarlig. Pasienter får et godt tilbud i dag, men alle kan ikke få alt. Leger tar slike valg hver dag. Spørsmålet er hvordan vi kan ta prioriteringsvalg åpent og mindre tilfeldig. I fremtiden vil dilemmaene bli enda tøffere fordi det står nye behandlingsmetoder i kø.

- Kan du gi eksempel på slike dilemmaer?

- Ja. For noen lungesyke er det aktuelt med avansert pustehjelp. Andre trenger hjemmerespirator. Utfordringen er å velge ut de som har størst nytte av dette. Bjørn-Inge Larsen trekker frem diskusjonen om kunstig hjerte, en operasjon som i dag har prislapp på fem millioner. Nesten alle organsystemer kan holdes ved like med tekniske hjelpemidler. Men dette er kostbart. Hva skal da prioriteres ned?

- Dagfinn Høybråten mener helsedirektøren er for opptatt av behandling, og for lite opptatt av forebygging. Har han et poeng?

- Høybråten har rett i at vi må prioritere forebygging. For eksempel gjør politikerne altfor lite for å forebygge sykelig overvekt ved f.eks. å subsidiere trening og sunn mat. Men igjen: Forebygging koster og går på bekostning av noe annet. I dag går 25 prosent av helsebudsjettet til personer i sitt siste leveår. Er det en sunn helseøkonomi?

- Hva skjer når politikerne ikke prioriterer?

- Da overtar jungelens lov. Den sterkestes rett.

- Hva er ditt råd til Anne-Grete Strøm-Erichsen?

- Helseministeren bør invitere til en offentlig høring om prioriteringer i helsevesenet. Her bør pasienter, pasientorganisasjoner og lekfolk inviteres, gjerne etter mønster fra Citizens Council i England. I Storbritannia gir lekfolk regelmessig råd i prioriteringsspørsmål. I tillegg bør det opprettes en klageinstans for personer som føler seg urettmessig nedprioritert.

Har du synspunkter? Si din mening i kommentarfeltet: