Et håp i kaoset
Den hemningsløse omfavnelsen av Barack Obama sier mest om tiden vi lever i.
- Publisert: 09.nov.2008 06:00
- Oppdatert: 09.nov.2008 12:01
JEG MEDGIR GJERNE at jeg fulgte den amerikanske valgkampen med like
mye irritasjon som fascinasjon. Hva gikk av folk? Så de ikke at Barack
Obama, bortsett fra hudfargen, var en ganske alminnelig amerikansk
presidentkandidat fra øvre middelklasse? At han er for dødsstraff og mot
strenge våpenlover, og at han - jeg bare minner om det - har åpnet for å
bombe al Qaida på pakistansk jord i strid med internasjonal rett?
At
hans vakre ord om håp og forandring og samling ikke er annet enn hva
amerikanske presidentkandidater pleier å snakke om? Og at vi, selv etter
valget, fortsatt ikke vet hva Barack Obama står for?
MEN
FOLK KASTET seg altså for hans føtter, både i USA, men spesielt i resten
av verden. Han vant tross alt med relativt moderat margin, 53-46. Men i en
global avstemning ville han vel ha fått 80 prosent. Alle lette og tunge
kynikere jeg kjenner, fra ytre venstre og et godt stykke ut på høyresiden,
var med på kjøret.
Også jeg kan bli rørt, over alt fra
Dianas begravelse, via banale TV-ting, til Obamas taler. Men jeg har et
rasjonelt over-jeg som raskt kommer til unnsetning.
Dette
over-jeg'et kan bli for enerådende. Kanskje hindret det meg i forstå hva
dette amerikanske valget egentlig handler om. Først de siste ukene demret
det så smått.
JEG BEGYNTE I BT for 12 år
siden. Tidsrommet er en fis i evigheten, men det er en stor del av våre
liv, og jammen har mye skjedd. I 1996 rådde fortsatt optimismen etter
Berlin-murens fall, og selv om verden også da hadde et knippe av problemer,
var det ingen hint om undergangsstemning.
En av mine første store
jobber i BT var å dekke klimakonferansen i Kyoto i 1997. Den gangen var det
fortsatt et spørsmål om hvor alvorlig spørsmålet egentlig er. Nå som vi har
sett Arktis smelte og været gå amok gang på gang, er det liten tvil. Dette
skaper en grunnleggende usikkerhet, og politikernes tilsynelatende tafatthet
hjelper ikke.
PÅ SLUTTEN AV 1990-TALLET hadde vi også
krigene på Balkan, ondskapen i Srebrenica og NATOs bombing av Beograd.
Utfallet kan sees som positivt - diktatorene falt og de nye landene ble
demokratier - men samtidig: Russland, Tsjetsjenia og Georgia bekrefter at
krig ikke lenger er fjernt fra Europa.
Og heller ikke fra USA. Al
Qaidas angrep på New York og Washington 11. september 2001, og andre store
terrorangrep i Europa og andre steder, skapte en ny form for usikkerhet.
Krigene i Afghanistan og Irak er konsekvenser, med store tap også på «vår»
side. Alt dette ligger der som høyst uavklarte usikkerhetsfaktorer.
Og
så har vi de siste årenes begivenheter, med finanskrisen som et slags
klimaks. Husk at på nittitallet ble svært mange av oss, også i Norge, glade
børsspekulanter. Vi fikk litt hikke da dot. com-ballongen sprakk, men kom
oss fort på markedet igjen. I USA ble det spesielt ille av grunner vi etter
hvert kjenner, men dette var i høy grad en trend i alle rike deler av verden.
VI
ANER IKKE HVOR finanskrisen vil ende, og hvor ille den blir for oss mer
og mindre vanlige folk, men ett er sikkert: Høyresidens stadige forsvar for
markedenes frihet har mistet troverdighet. Det skaper også en politisk
uvisshet, som bidrar til samlingen om Barack Obama.
Ikke at
venstresidens troverdighet er så mye større. Den moderate venstresiden har
regjert mye, spesielt i Europa, og har et betydelig medansvar for de
(manglende) politiske regimene markedene opererer innenfor.
Dessuten
har venstresiden annet å svare for. Når klassiske europeiske
venstreintellektuelle har omfavnet alt fra Tony Blair (som også hadde sin
tid de siste 12 årene!) til Nicolas Sarkozy, har det sine grunner. Bernhard
Henri Lévy angriper i boken «Left in Dark Times» venstresiden på bred front,
blant annet for å ha mistet sin grunnleggende autoritetskritikk, for å ha
blitt nasjonalistisk, og for ikke å makte å se klart gjennom utfordringene
masseinnvandringen til Europa stiller. Det siste handler om at store deler
av venstresiden sviktet ytringsfriheten da den ble utfordret gjennom
karikaturstriden.
FOLK OPPLEVER SIKKERT alle disse tingene
ulikt, men uansett: Vi lever i en tid med stor usikkerhet, og der
autoriteter og ideologier for en stor del har mistet troverdighet, spesielt
de et stykke ut på en fløy.
Nettopp da oppstår et rom
for en mann som Barack Obama, og hans budskap om samarbeid og fremtidstro.
Foreløpig er fenomenet Obama mest religiøst. Han må bli politisk, det vil si
konkret, og han må ikke skuffe.
Frank Rossavik slutter
etter 12 år i BT for å begynne som samfunnsredaktør i Morgenbladet.
Kommentarer
Jøss.
Det begynte bra med noe saklig om dødsstraff, våpenlover og bombing, men så ble det til slutt en lapskaus som selv et sykehjem ikke ville servert til sine innlagte plageånder.
MVH
Kjell G Offerdal
Obama fikk drahjelp
Men løpet var vel i virkeligheten kjørt før den hadde begynt. Finanskrisen som hadde ulmet i et år slo ut i full blomst og det ble nok siste spikereren i kisten for McCain. Han hadde ikke en tjangs.
Man det som undrer meg er den oppslutningen republikanerne hadde med i grunnen bare 7% mellom partiene. Det vil jo virkeligheten si at his 4% hadde byttet side hadde McCain vunnet. Og det selv om støtten utenlands for Obama var 80%. Den jevne amerikaner bryr seg lite om utenrikspolitikk. De er mere interesert i bensinprisene enn forholdet til resten av verden. Det sier mye om den super egoistiske holdningen som mange amerikanere er besatt av.
Om Obama hadde vunnet uten drahjelp fra Bush er vel heller tvilsomt. De ville ha endring når folk må gå fra hus og heim. Og i dette kaoset skal Obama begynne å rydde opp. Jeg misunner han ikke av flere grunner. Kaosset er en ting men de forventninger de fattige har til han er påtagelig og det ligger i kortene at han umulig kan ordne opp i mere enn en brøkdel av de forventningene spesielt de fattige har til han. Og det er ganske mange millioner etter hvert.
Stakkers Obama. jeg misunner ham ikke. Jeg tror at McCain ville vunnet hvis ikke Bush hadde vært "The Ruinator" som Stern hadde som oppslag. 4% forskjell er ikke mye i en valgkamp.
Diskuter: Et håp i kaoset
Diskuter: Et håp i kaoset
Diskuter: Takk Rossavik.
Diskuter: Et håp i kaoset
Diskuter: Et håp i kaoset
Diskuter: Et håp i kaoset
Men det er ikkje det eg vil snakke om.
Eg har eitt ønskje til deg Rossavik. Når du blir samfunnsredaktør i Morgenbladet, kunne du vie litt merksemd imot eitt fenomen eg tenkjer på? Det verkar som om moderne norske gammalnazistar, lett skjult bak eit fikenblad av seriøsitet og doktorgrader, har eit ønskje om å forkludre historia og å vanne ut nazi-omgrepet. Eg prøver å ikkje be om for mykje her, og skal prøve å forklare litt om korfor eg kjem med denne bøna.
Vi har Dahl-skulen i historieforskning, og den får mest motstand i 'sære' riksmedia av typen klassekampen og DagogTid. Når Finn Erik Vinje rykkjer ut for å forsvare Hans Fredrik Dahl i 2006, so er det leiaren i Noregs Mållag og Olav Kobbeltveit som må peike på at Vinje brukte å heite Dahl ein gong i tida. Den sikkert ellers fine og veldig kritiske Oslopressa var litt taus på det punktet, og eg finn ikkje dette nemnt om eg søkjer rundt i arkiva på nettet.
Eg saknar morgenbladet sine artiklar på området om brennbart debatten og finn dei ikkje i nettsøk. Eit såpass åndssnobb tema som statistikk over kva slags sosiokulturelle og sosioøkonomiske grupper i samfunnet som slutta opp om nazismen, det burde jo vere perfekt for Morgenbladet? Ikkje det at konklusjonane nødvendigvis treng å gå i nynorskfolket sin favør heile tida, men ein seriøs behandling av temaet kunne jo vere greit.
Per i dag sit eg med eit inntrykk av at mange trur Fløgstad tapte heilt i brennbart debatten. Det er uklart for meg om nokon vann den debatten meir enn sånn 60 til 90 prosent, men at Fløgstad tapte so det sang er ein konklusjon som ikkje er verdig vårt massemedia. Spesielt ettersom Langslet la seg flat og Dahl begynte å ro seg inn frå sine mest upresise konklusjonar. Og korfor folk trur på ein slik villfarelse? Dei les ikkje, av forskjellige grunnar, dei media der Fløgstad vann.
Ellers registrerar eg størst motstand imot spekulasjonen "Olav Duun - en nazist?" hos klassekampen, nrk, nationen og DagogTid. Merkelege greier. Er dette kun utslag av 'duun-patriotisme' hos desse medieorgana, eller er det ein spesiell grunn til at Morgenbladet ikkje viser nokon spesiell motstand eller merksemd til slik argumentasjon? Er Duun skuldig i Morgenbladet?
Men no kan det jo vere at eg tek feil og har misforstått, eller på annan måte let meg prege av min sosiokulturelle bakgrunn. Då håpar eg riksmedia med ein annan bakgrunn enn min eigen kunne by på noko balansert og reflektert stoff og korrigere litt rundt omkring når nynorskfolket skulle ta feil eller ikkje. Det ellers grundige Morgenbladet har eit stort potensiale her, som eit oppklarande media, ettesom det er uvillig til å gå inn på temaet.
Lukke til, Rossavik! Og ikkje ta dette som eit krav. Det er berre ei bøn.
Diskuter: Et håp i kaoset
Men det er ikkje det eg vil snakke om.
Eg har eitt ønskje til deg Rossavik. Når du blir samfunnsredaktør i Morgenbladet, kunne du vie litt merksemd imot eitt fenomen eg tenkjer på? Det verkar som om moderne norske gammalnazistar, lett skjult bak eit fikenblad av seriøsitet og doktorgrader, har eit ønskje om å forkludre historia og å vanne ut nazi-omgrepet. Eg prøver å ikkje be om for mykje her, og skal prøve å forklare litt om korfor eg kjem med denne bøna.
Vi har Dahl-skulen i historieforskning, og den får mest motstand i 'sære' riksmedia av typen klassekampen og DagogTid. Når Finn Erik Vinje rykkjer ut for å forsvare Hans Fredrik Dahl i 2006, so er det leiaren i Noregs Mållag og Olav Kobbeltveit som må peike på at Vinje brukte å heite Dahl ein gong i tida. Den sikkert ellers fine og veldig kritiske Oslopressa var litt taus på det punktet, og eg finn ikkje dette nemnt om eg søkjer rundt i arkiva på nettet.
Eg saknar morgenbladet sine artiklar på området om brennbart debatten og finn dei ikkje i nettsøk. Eit såpass åndssnobb tema som statistikk over kva slags sosiokulturelle og sosioøkonomiske grupper i samfunnet som slutta opp om nazismen, det burde jo vere perfekt for Morgenbladet? Ikkje det at konklusjonane nødvendigvis treng å gå i nynorskfolket sin favør heile tida, men ein seriøs behandling av temaet kunne jo vere greit.
Per i dag sit eg med eit inntrykk av at mange trur Fløgstad tapte heilt i brennbart debatten. Det er uklart for meg om nokon vann den debatten meir enn sånn 60 til 90 prosent, men at Fløgstad tapte so det sang er ein konklusjon som ikkje er verdig vårt massemedia. Spesielt ettersom Langslet la seg flat og Dahl begynte å ro seg inn frå sine mest upresise konklusjonar. Og korfor folk trur på ein slik villfarelse? Dei les ikkje, av forskjellige grunnar, dei media der Fløgstad vann.
Ellers registrerar eg størst motstand imot spekulasjonen "Olav Duun - en nazist?" hos klassekampen, nrk, nationen og DagogTid. Merkelege greier. Er dette kun utslag av 'duun-patriotisme' hos desse medieorgana, eller er det ein spesiell grunn til at Morgenbladet ikkje viser nokon spesiell motstand eller merksemd til slik argumentasjon? Er Duun skuldig i Morgenbladet?
Men no kan det jo vere at eg tek feil og har misforstått, eller på annan måte let meg prege av min sosiokulturelle bakgrunn. Då håpar eg riksmedia med ein annan bakgrunn enn min eigen kunne by på noko balansert og reflektert stoff og korrigere litt rundt omkring når nynorskfolket skulle ta feil eller ikkje. Det ellers grundige Morgenbladet har eit stort potensiale her, som eit oppklarande media, ettesom det er uvillig til å gå inn på temaet.
Lukke til, Rossavik! Og ikkje ta dette som eit krav. Det er berre ei bøn.
Diskuter: Et håp i kaoset
Store deler av det amerikanske folk lever verre enn slummen i den tredje verden.
Folk er lei av å kjempe kriger som ikke kan vinnes, og knapt kan legitimeres selv med skylapper og religiøs hjernevasking.
Folk er også lei grådige blåruss uten moral og evne til å se konsekvensene av idiotien sin.
Første prioritet må jo være å la psykiatrien lære blårussen at det går an å leve dette livet.
Diskuter: Et håp i kaoset
Morgenbladet?
Diskuter: Et håp i kaoset
Din kommentar
Søk i skattelistene Topplister
Bilder
3 mest leste artikler »
-
Redningen ble et barn med Downs syndrom
Nygift ble Kjersti Vambheim vitne til at mannen falt i fossen og døde. Fire måneder senere kom Haakan.
-
Ubåt funnet i Byfjorden
Sjøforsvaret har funnet et tysk ubåtvrak på 340 meters dyp utenfor Bergen.
-
Trafikksyndere i fleng
Parkeringsplassen på Nøstet ble fylt opp av trafikksyndere da politiet aksjonerte i dag.
Siste lokalt
-
Skrotet bilen, betalte bompenger likevel
Geir Lund fikk sendte bilvraket til opphogging. Likevel fikk han regninger fra bomselskapet.
-
Disse veiene skal rassikres
Samferdselsministeren deler ut fire milliarder til rassikring. Vestlandet får mest.
-
Gassalarm på Mongstad
Anlegget måtte evakueres etter hydrogenlekkasje.
-
Flere søker videregående
Nye Nordahl Grieg skole er blant de mest populære.
-
Kjempebot til TV 2 etter Julies ulykke
Sportsanker brakk ryggen. Nå må TV 2 punge ut.
På forsiden nå
- 17:50 Alle mann til skuffene
- 17:16 Skrotet bilen, betalte bompenger likevel
- 15:32 Disse veiene skal rassikres
- 15:14 Gassalarm på Mongstad
- 14:39 Flere søker videregående
- 13:36 Nå skal våren hjelpes på vei!
- 13:32 - Flere bygninger truffet av ras
- 13:21 Ny trener for Vestkantsvømmerne
- 13:18 Vestkantsvømmerne har fått ny trener
- 12:56 Romøren med knallhopp





































































Siste Kommentarer
Diskuter: Et håp i kaoset
Morgenbladet?
Diskuter: Et håp i kaoset
Se alle innlegg