JEG MEDGIR GJERNE at jeg fulgte den amerikanske valgkampen med like mye irritasjon som fascinasjon. Hva gikk av folk? Så de ikke at Barack Obama, bortsett fra hudfargen, var en ganske alminnelig amerikansk presidentkandidat fra øvre middelklasse? At han er for dødsstraff og mot strenge våpenlover, og at han - jeg bare minner om det - har åpnet for å bombe al Qaida på pakistansk jord i strid med internasjonal rett?
At hans vakre ord om håp og forandring og samling ikke er annet enn hva amerikanske presidentkandidater pleier å snakke om? Og at vi, selv etter valget, fortsatt ikke vet hva Barack Obama står for?
MEN FOLK KASTET seg altså for hans føtter, både i USA, men spesielt i resten av verden. Han vant tross alt med relativt moderat margin, 53-46. Men i en global avstemning ville han vel ha fått 80 prosent. Alle lette og tunge kynikere jeg kjenner, fra ytre venstre og et godt stykke ut på høyresiden, var med på kjøret.
Også jeg kan bli rørt, over alt fra Dianas begravelse, via banale TV-ting, til Obamas taler. Men jeg har et rasjonelt over-jeg som raskt kommer til unnsetning.
Dette over-jeg'et kan bli for enerådende. Kanskje hindret det meg i forstå hva dette amerikanske valget egentlig handler om. Først de siste ukene demret det så smått.
JEG BEGYNTE I BT for 12 år siden. Tidsrommet er en fis i evigheten, men det er en stor del av våre liv, og jammen har mye skjedd. I 1996 rådde fortsatt optimismen etter Berlin-murens fall, og selv om verden også da hadde et knippe av problemer, var det ingen hint om undergangsstemning.
En av mine første store jobber i BT var å dekke klimakonferansen i Kyoto i 1997. Den gangen var det fortsatt et spørsmål om hvor alvorlig spørsmålet egentlig er. Nå som vi har sett Arktis smelte og været gå amok gang på gang, er det liten tvil. Dette skaper en grunnleggende usikkerhet, og politikernes tilsynelatende tafatthet hjelper ikke.
PÅ SLUTTEN AV 1990-TALLET hadde vi også krigene på Balkan, ondskapen i Srebrenica og NATOs bombing av Beograd. Utfallet kan sees som positivt - diktatorene falt og de nye landene ble demokratier - men samtidig: Russland, Tsjetsjenia og Georgia bekrefter at krig ikke lenger er fjernt fra Europa.
Og heller ikke fra USA. Al Qaidas angrep på New York og Washington 11. september 2001, og andre store terrorangrep i Europa og andre steder, skapte en ny form for usikkerhet. Krigene i Afghanistan og Irak er konsekvenser, med store tap også på «vår» side. Alt dette ligger der som høyst uavklarte usikkerhetsfaktorer.
Og så har vi de siste årenes begivenheter, med finanskrisen som et slags klimaks. Husk at på nittitallet ble svært mange av oss, også i Norge, glade børsspekulanter. Vi fikk litt hikke da dot. com-ballongen sprakk, men kom oss fort på markedet igjen. I USA ble det spesielt ille av grunner vi etter hvert kjenner, men dette var i høy grad en trend i alle rike deler av verden.
VI ANER IKKE HVOR finanskrisen vil ende, og hvor ille den blir for oss mer og mindre vanlige folk, men ett er sikkert: Høyresidens stadige forsvar for markedenes frihet har mistet troverdighet. Det skaper også en politisk uvisshet, som bidrar til samlingen om Barack Obama.
Ikke at venstresidens troverdighet er så mye større. Den moderate venstresiden har regjert mye, spesielt i Europa, og har et betydelig medansvar for de (manglende) politiske regimene markedene opererer innenfor.
Dessuten har venstresiden annet å svare for. Når klassiske europeiske venstreintellektuelle har omfavnet alt fra Tony Blair (som også hadde sin tid de siste 12 årene!) til Nicolas Sarkozy, har det sine grunner. Bernhard Henri Lévy angriper i boken «Left in Dark Times» venstresiden på bred front, blant annet for å ha mistet sin grunnleggende autoritetskritikk, for å ha blitt nasjonalistisk, og for ikke å makte å se klart gjennom utfordringene masseinnvandringen til Europa stiller. Det siste handler om at store deler av venstresiden sviktet ytringsfriheten da den ble utfordret gjennom karikaturstriden.
FOLK OPPLEVER SIKKERT alle disse tingene ulikt, men uansett: Vi lever i en tid med stor usikkerhet, og der autoriteter og ideologier for en stor del har mistet troverdighet, spesielt de et stykke ut på en fløy.
Nettopp da oppstår et rom for en mann som Barack Obama, og hans budskap om samarbeid og fremtidstro. Foreløpig er fenomenet Obama mest religiøst. Han må bli politisk, det vil si konkret, og han må ikke skuffe.
Frank Rossavik slutter etter 12 år i BT for å begynne som samfunnsredaktør i Morgenbladet.
KOMMENTARER Våre regler