Maktbruk for sin tid

Jens Chr. Hauges liv er en fascinerende studie i skalting og valting. Dagens makthavere kan bare misunne mannen.

Under sprenglesningen av Olav Njølstads formidable bok, fikk jeg en konvolutt fra kemneren med restskatt på 150.000. Det slo meg at Jens Chr. Hauge ville ha taklet problemet med en høflig, men bestemt telefon til rette vedkommende. Så hadde han krøllet papiret sammen, langet ut og truffet bosskorgen i andre enden av rommet.

Mot slutten av sin karriere i formelle maktposisjoner, som styreformann i Statoil, kom Hauge i klammeri med både embetsverket og selskapets eier - Staten, ved partifelle og industriminister Ingvald Ulveseth. Sistnevnte antydet at om Hauge ikke greide å innordne seg departementet en smule, kunne det bli nødvendig å skaffe oljeselskapet en ny styreformann.

VÅR MANN REPLISERTE: «Du skal ikke se bort fra at det vil falle nasjonen lettere å finne en ny industriminister enn en ny styreformann i Statoil.»

Episoden toppet en lang periode med hard maktkamp rundt Statoil. Selskapets og styreformannens egenrådighet var blant temaene - ikke for siste gang, som kjent.

Men Jens Chr. Hauge regjerte selskapet midt på 1970-tallet, like før den moderne politiske journalistikken kom. Den gang hadde ingen makthavere et kobbel journalister på nakken døgnet rundt, ingen ble rammet av anonyme lekkasjer i pressen, ingen ble slept inn i TV-skjermen kveld etter kveld.

DA HAUGE BLE innhentet av moderne medievirkelighet, ble hans forhold til journalistene naturlig nok dårlig. Her hadde han kunnet skalte og valte siden midtveis i krigen, og nå ble det plutselig en masse mas. Men da vi kom så langt, var Hauge alt en gammel mann.

Vi har overdrevent maktglade mennesker i dag også, men på en annen skala. En Jens Chr. Hauge ville ikke vært mulig i dagens offentlighet.

BIOGRAF OLAV NJØLSTAD poengterer at Hauge som nyutdannet jurist trengte i overkant mye tid før han på slutten av 1930-tallet tok avstand fra nazismen som ideologi. Lenge nøyde han - som mange andre jurister - seg med fascinert å studere Adolf Hitlers rettslige omdanning av Tyskland. Under krigen ga han i dagboknotater uttrykk for temmelig friske fordommer mot jøder - selv om han prinsipielt forsvarte deres rett.

Men i 1942 ble Jens Chr. Hauge altså Milorg-sjef, og Norges fremste motstandsmann under krigen. Her beordret han også likvidasjoner av Hitlers norske medløpere i betydelig omfang, kommer det frem i boken.

OMTRENT DA FREDEN kom, møtte Hauge noe tilfeldig Einar Gerhardsen, og den alliansen skulle prege Norge i en mannsalder. Der Gerhardsen ble folkekjær landsfader, tok Hauge på seg ingeniørvirksomheten og drittjobbene. Sammen med evigunge Haakon Lie var Hauge en avgjørende kraft bak Norges inntreden i NATO - mot sterk intern motstand i Ap. Hauge sto bak salget av tungtvann til Israel. Han var en nøkkelmann i kommunistjakten under den kalde krigen.

Senere var han også en industripolitisk storaktør, fremfor alt da Nordsjøens rikdommer ble oppdaget. Jens Chr. Hauge var blant dem som ordnet det slik at de internasjonale oljeselskapene ikke fikk stikke av med hele oljeformuen, og ble en viktig kraft bak opprettelsen av Statoil

HAUGE STILTE ALDRI til valg. Han ble utpekt til maktposisjonene, i den grad han ikke bare grep dem. Til grunn lå en blanding av kompetanse, vilje, kraft og karisma som gjorde ham umulig å overse for Einar Gerhardsen og andre. Og et ego av galaktiske dimensjoner.

Biograf Olav Njølstad tegner bildet av en mann som vel visste hvor grensen gikk mellom legitim og illegitim maktbruk, men som anså grensen for å være i beste fall veiledende.

Jens Chr. Hauge unnslo seg heller ikke løgner for å få det som han ville, eller for å redde bildet av seg selv: Han løy for regjeringen, Stortinget og offentligheten om sitt kjennskap til Israels atomvåpenprogram, om sin rolle i overvåkingen av kommunister og venstresosialister etter krigen, og mer til. Igjen; moderne medievirkelighet ville ha gjort hakkemat av ham. I dag må statsråder gå av for det som blir bagateller sammenlignet med Hauges bravader.

BIOGRAFIEN OM Jens Chr. Hauge bør bli pliktlesning for alle som ønsker å forstå det 20. århundres Norge. Olav Njølstad har vært grundig også i utforskningen av Hauges mange kvinner i og utenfor ekteskap, og hans svik mot egen familie. Dette er relevant både for persontegningen og for konkrete begivenheter. Kanskje blir det likevel litt for mye av det gode om dette, så vel som om enkelte andre tema. Men det kler boken. Jens Chr. Hauge var jo også litt for mye av det gode.

Siste fra kommentar

Dei var dømt til å skuffe

KOMMENTAR: Frps overgang frå folkeleg rabagast til ansvarleg maktparti har kosta. Kanskje på tide å finne vegen heim?

Denne 90-åringen kan legge
føringene for den videre
utbygging av norsk sokkel

Siden i sommer har oljeprisen falt fra 115 til like under 80 dollar fatet.

«Nei-siden hadde ett godt argument i 1994»

KOMMENTAR: Nei-siden hadde ett godt argument i 1994.

Derfor fortjener president Obama applaus

USA må behandle dagens innvandrerbarn akkurat slik mine foreldre ble behandlet.

«Smart er det nye sexy. Sjakk
er den nye breddeidretten.»

Eirin Eikefjord: Det er nå nerdene tar hevn.

Hvis vi fortsetter å gå i søvne, vil det ikke være mer privatliv

Hvis vi fortsetter å gå i søvne, vil det ikke være mer privatliv. Det er den viktigste lærdommen fra Edward Snowden, mener forfatter og The Guardian-journalist, Luke Harding.

Fakta



Jens Christian Hauge

  • Født 1915 i Aker, nå Oslo. Død i 2006.
  • Sjef for Hjemmefrontens militære organisasjon, Milorg, 1942-45.
  • Forsvarsminister 1945-52.
  • Justisminister 1955.
  • Høyesterettsadvokat fra 1954. Mange sentrale styreverv.
  • Olav Njølstads bok «Jens Chr. Hauge - helt og fullt» er på 734 sider pluss noter. Utgitt på Aschehoug.

Bilder

FOTO: NTB/SCANPIX

Frank Rossavik på twitter:




Meninger SISTE KOMMENTARER

Kommentarliste: sandvik

Kommentarliste: gudbrandsen

Kommentarliste: bjerkestrand

Kommentarliste: rossavik

Kommentarliste: kristoffersen

Kommentarliste: eikefjord

Kommentarliste: sveinbjørnsson

Kommentarliste: fisher