Mens vi venter på neste krise

Mediedagene i Bergen ble før helgen avrundet med en debatt under tittelen «Islamistene vs. ytringsfriheten 1-0?».

Generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund mente at her var det bare å kutte spørsmålstegnet, og legge på til både 2-0 og 3-0. Ingen tvil i hans drapstruede sjel om at norske medier har henfalt til feighet og selvsensur. Sist skjedde det i februar da tegner Kurt Westergaard ble truet på livet og sendt under jorden av dansk sikkerhetspoliti. Heller ikke da ville norske redaktører trykke hans tegning av Muhammed med en bombe i turbanen, karikaturstridens mest omstridte.

Bergens Tidendes sjefredaktør Einar Hålien kritiserte samfunnsredaktør Anna Libak fra Weekendavisen som, sammen med ti andre danske aviser, trykket tegningen i en tilsynelatende kollektiv aksjon til støtte for Westergaard etter at drapstruslene ble kjent. En slik aksjonisme likte Hålien i tilfelle dårlig.

Synkront både her og der
Libak avviste anklagen og sa at redaktørene ikke koordinerte seg. De reagerte bare likt. «Man skal ikke la seg true til taushet», sa hun.

To spørsmål: Ville det ha vært illegitimt om danske redaktører faktisk hadde snakket sammen i en så spesiell situasjon?

Og: Er det ikke like påfallende at alle norske redaktører synkront kom til motsatt konklusjon?

Spørsmålene ble ikke berørt på podiet, men jeg spurte min sjef etter møtet. Hålien sa da at han ikke hadde snakket med sine kolleger, og heller ikke ville ha funnet på å gjøre det. Sjefredaktører skal tenke og handle selvstendig, mener han.

Irrelevant tegning
Siden karikaturstriden var på sitt heteste har norske redaktører gitt hovedsakelig to begrunnelser for ikke å trykke tegningen. Den ene er at det ikke er «journalistisk relevant», den andre at offentliggjøring ville skape sterke reaksjoner og fordype motsetninger.

Det handler altså om en tegning som først skapte opptøyer over halve kloden, senere var et direkte motiv for en drapstrussel mot en tegner, og så er det ikke journalistisk relevant å vise den?

Her kan man i alle fall si at avisene har lagt en terskel som er vanskelig å få øye på i andre saker.

Hva skulle til for at tegningen ble relevant? At Kurt Westergaard ble drept? At det i stedet handlet om Finn Graff eller Marvin Halleraker? Svaret på det siste er vel at de to aldri ville fått tegningen publisert.

Vil ikke krenke mange
Debatten kom mest til å kretse om det andre av argumentene - at publisering ville tilspisse en konflikt (unødig). Det var Einar Håliens hovedpoeng, og han hadde Per Edgar Kokkvold mot seg. «Ytringsfriheten er grunnlaget for alle andre friheter», sa Kokkvold. Å ikke forsvare den er puslete.

Einar Hålien sa riktig nok også at han ikke er sikker på om han har handlet rett. Kanskje skulle den mindre tvilrådige Hans Erik Matre, sjefredaktør i Aftenposten, ha sittet i panelet i stedet. «Aftenposten har alltid vært tilbakeholdende med å trykke ord, bilder og tegninger som virker krenkende for mange», har han uttalt.

Man kunne fristes til å spørre om Aftenposten synes det er greiere å krenke mindre grupper? Men Matre ville sikkert svare noe i retning av at karikaturer skal gå løs på makthavere, ikke på vanlige mennesker.

Den nye mannen
Da er vi ved en annen paneldeltaker, Mohammed Usman Rana. Legestudenten vant tidligere i år Aftenpostens kronikkonkurranse om «Det nye Norge». Kronikken «Den sekulære ekstremismen» var ikke original verken i form eller innhold. Trolig vant Rana fordi avisen ville gi konservative muslimer i Norge en yngre og mer slagkraftig talsmann enn mullaene som er så lette å ikke ta alvorlig. Det kunne være grunn god nok.

Fredag sa Rana at Kokkvold har «gjort ytringsfriheten til et forsvar for hån og vulgariteter», og at «det ytringsfriheten brukes til nå er å tråkke på minoriteter». Mohammed Usman Rana mener altså ikke bare at tegningene kan ha en slik konsekvens - noe det er mulig å diskutere - men også at dette er hensikten.

Religion er makt
Her er sakens kjerne, og her må man stille spørsmål ved Ranas - dessverre også redaktørenes - samfunnsforståelse. Religion er ikke bare følelser og seremonier, religion er i høyeste grad også makt, fra familien til storpolitikken. Islam er Europas nest største og raskest voksende religion. Politisk er den kanskje allerede mektigere enn kristendommen, som er delvis avpolitisert over store deler av kontinentet. Mange føler grunnleggende rettigheter truet av islam, og av den aggressive aktivismen en del av de troende viser.

Ved de facto å ha gitt islam et annet vern mot kritisk harselas enn kristendommen og andre maktideologier nyter, har norske redaktører satt sentrale liberale verdier i fare. Hvor stor faren er vil tiden vise.