Like før utenriksminister Jonas Gahr Støre i går gikk på Stortingets talerstol for å avlevere sin halvårlige redegjørelse om EU og EØS, kom Olav Akselsen til pressebenken. «Selvmotsigende meningsmåling dere hadde i BT», sa han, med tanke på mandagens tall som viser at folk er klart mot EU-medlemskap, og enda klarere for EØS-avtalen.
For en EU-tilhenger som utenrikskomiteens leder er det klart slike tall kan virke demotiverende. Folk synes det er greit å være i EU, men det kan være det samme med innflytelsen, liksom. Kanskje er det så ille at nordmenn ikke føler indre glede ved å se for seg Sylvia Brustad eller Bjarne Håkon Hanssen på møter i Ministerrådet i Brussel? Eller på Olav Akselsen i Europaparlamentet, for den del.
Nei, vi må se positivt på det. Jonas Gahr Støre gjorde det. Riktignok hurtigleste han sine ti tettskrevne sider som om han egentlig hadde viktigere ting fore, men budskapet var at forholdet mellom Norge og EU er «nært og godt».
EØS har sine gode sider
Sant nok. Siden Norge er blant verdens største olje- og gasseksportører, kan regjeringen opptre som en relevant partner for EU på viktige områder som klima og energiforsyning.
Støre minnet også om et felt som sjelden er i fokus: EUs rammeprogrammer for forskning og teknologisk utvikling. Dette er digre saker, og også det klart største EU-programmet Norge deltar i. I det sjette rammeprogram, avsluttet i 2006, deltok norske forskningsinstitusjoner og bedrifter i 850 prosjekter - om lag ti prosent av alle i hele programmet. 3500 norske forskere har deltatt.
Dette er, som Støre sa, «en stor innfallsport til internasjonale nettverk for norske aktører, noe som bidrar til kvalitet og relevans i norsk forskning».
Mer vrient å få overblikk
Slikt kan være greit å minne om oppi all den lakoniske ironiseringen over EØS. Det er heller ikke slik - for å si det mildt - at alle EU-direktiver som med avtalen i hånd ekspederes til Oslo forverrer norske lover eller standarder.
Men det grunnleggende problemet består, altså at vi styres fra Brussel uten å være med på å styre i Brussel. Og det gjelder ikke bare deltagelsen i det indre markedet, altså selve EØS, men også EUs justis- og politisamarbeid og EUs forsvarssamarbeid, og mer til.
Det er ikke lett å holde oversikt, og verre skal det bli. Her kom Støres bekymringsmelding. I dag er det i alle fall mulig å se på EØS- og Schengen-saker hver for seg, fordi de er sektoravtaler som hører til i en bestemt pillar i EUs traktatverk. Hvis og når Lisboa-traktaten trer i kraft, vil pilarene forsvinne.
Nye norske «utfordringer»
«Vi kan da få flere EØS- og Schengen-relevante rettsakter som inneholder elementer som ikke dekkes av våre avtaler med EU», sa Jonas Gahr Støre. Dette ville bringe det utenriksministeren kalte «utfordringer».
Traktaten vil også øke tempoet i EU-kvernen fordi flere beslutninger skal tas med flertall og ikke enstemmighet. Dette vil, påpekte Støre, gjøre det mer krevende for norske myndigheter å påvirke.
Man skulle tro at slikt var av interesse for Stortinget. Men de få fremmøtte representantene stirret like stivt ut i luften eller ned i dagens aviser.
Det gjorde de også da Støre kom inn på pengespørsmålet. Snart går de gjeldende EØS-finansieringsordningene ut på dato, og nye skal forhandles. Sist, for fem år siden, skrev EU regningen med gaffel og ganget med to. Den gamle medlemsavgiften var riktig nok ganske lav, men siden har Norge bidratt med to milliarder kroner i året til ulike tiltak i mindre bemidlede EU-land.
I Norges interesse
Foran årets forhandlinger har EU signalisert krav om en økning fra to til fem milliarder per år fra 2009.
«Norge har ikke noen rettslig forpliktelse til å fortsette disse», sa Jonas Gahr Støre om finansieringsordningene. Norge kan bare prøve å la være, kunne vi skyte inn. «Men Regjeringens grunnholdning er at også Norge bør bidra til fortsatt økonomisk og sosial utjevning i det utvidede Europa. Dette tjener grunnleggende norske interesser», la Stør til.
Det er for så vidt sant, også rent økonomisk. Relativt fattige land som Bulgaria og Romania deltar sammen med Norge i det indre marked, og det er bra for oss om de blir rikere.
Stimulerer EUs grådighet
Men hvorfor signaliserte utenriksministeren ikke at et krav om fem milliarder i året vil være for høyt? Det er jo strengt tatt ikke i Norges interesse å betale mer enn nødvendig.
For drøye fem år siden sa daværende statsminister Kjell Magne Bondevik at Norge var innstilt på å betale mer for EØS allerede før forhandlingene startet. I går var Støre ute på samme galei, riktig nok ikke eksplisitt.
Slik er «balansen»: Norge må bare betale det EU krever, ingen vits i å late som noe annet. Men nå spørs det om ikke EU vil føle seg oppmuntret til å kreve enda mer av sin husmann i nord.
KOMMENTARER Våre regler