På 70- og 80-tallet var selvbestemt abort fortsatt kontroversielt i Norge, til en viss grad også på venstresiden. I dag har selv Børre Knudsen og Ludvig Nessa gitt opp.
Frem til 90-tallet hørte vi fra Kristelig Kringkastingslag, som skapte debatter om blasfemi og andre uheldigheter i radio og fjernsyn. De ble ofte gjort narr av, men de var der. Nå er KKL borte, og etterfølgerorganisasjonen usynlig.
Samboerskap og skilsmisse har forsvunnet som etiske tema, selv i Kirken. Den kristne formålsparagrafen er på full fart ut av skolen, mot bare blasse protester. Og tenk, en gang var også barnehagene kontroversielle. Mange så det som uheldig å overlate ungene til offentlig ansatte førskolelærere, og ville heller ta seg av dem hjemme.
Nå har tidsånden slått sånn kontra at foreldre – i praksis mødre – som velger å bli hjemme med barna, blir sett på med allmenn irritasjon. Kontantstøtten, vedtatt under et verdikonservativt blaff i Kjell Magne Bondeviks storhetstid, venter bare på å bli avskaffet.
Så var det samtidens store etikkspørsmål, homofili. Norske konservative maktet å yte motstand da partnerskapsloven ble vedtatt tidlig på 1990-tallet. Flertallet i Stortinget var da meget knapt. Men siden har fronten brutt sammen, kanskje mest fordi Den norske kirke fortsatt er inne i en lang strid om forholdet til sine egne homofile.
Greit for meg
På siste kirkemøte godtok et flertall samboende homofile i vigslede stillinger, men Kirken er fortsatt splittet, og de utmattede partene krangler videre. Slik sett er det kanskje ikke rart Kirken er tafatt i debatten om den såkalte felles ekteskapsloven. Her sa Kirkemøtet med stort flertall nei til å ta inn homofile, men hvor er de kirkelige lederne nå?
Snart skal saken opp i Stortinget, og alt tyder på at det blir flertall for ekteskapsloven. Altså: i fremtiden blir to kvinner eller to menn sidestilt med den tradisjonelle ekvipasjen. Og alle varianter skal kunne søke om adopsjon, både av partnerens og andres barn.
Dette er helt greit for meg. Jeg er både liberal og homofil, har vært i partnerskap, og kan saktens tenke meg å både gifte meg og få barn en gang.
Men er saken virkelig ikke verdt utredning og debatt?
Homohater Benestad?
Øivind Benestad driver nærmest en enmannskampanje mot lovforslaget, mot at daværende statsråd Karita Bekkemellem (Ap) la det frem uten utredning, mot det han kaller homolobbyen, og mot tausheten på de fleste kanter.
Benestad og hans få støttespillere skjelles ut eller ties i hjel. Den norske homobevegelsens dronning, Kim Friele, kalte i en NRK-debatt for noen år siden Benestad «seksualfascist» og annet av samme kaliber. Han opplever ofte å bli kalt homohater, og i en tittel her i avisen ble han nylig stemplet som «antihomo-aktivist» da han talte mot det nye forslaget til ekteskapslov på Danielsen skole i Bergen.
Jeg har ikke full oversikt over alt Øivind Benestad har sagt eller skrevet, men så langt jeg kan se, er merkelappene uberettigede. Det må være legitimt å mene at ekteskapet skal forbeholdes mann og kvinne, og også at dette er den beste ramme for barns oppvekst. Noen homohater tror jeg ikke Benestad er.
KrF mumler
Selv om det nye lovforslaget er en del av en internasjonal trend, er denne ikke entydig. I Frankrike ble ekteskap, samt rett til adopsjon og assistert befruktning for homofile, avvist av flertallet i en komité nedsatt av parlamentet for to år siden. Komitémedlemmene mente slike endringer ville undergrave barns rettigheter.
Det finnes argumenter og forskningsrapporter som peker i begge retninger. Hvorfor er debatten da ikke sterkere?
KrF gjør lite annet enn å mumle. I Stortinget i dag må barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen (Ap) riktig nok svare for den manglende utredningen av loven i en interpellasjonsdebatt reist av en KrF-representant. Men dette er et unntak fra partiets passive linje. Trenger ikke Dagfinn Høybråten og hans folk en sak å mobilisere på?
Er virkelig det norske, offentlige rom blitt så snevert at konservative – eller verdikonservative – må søke tilflukt under jorden, eller i bedehusene?
Ensidige medier
Det var litt debatt om venstrevridde journalister i fjor, og da mest med tanke på økonomisk politikk.
Men den – etter min oppfatning – overveiende venstrevrien i norske medier, gjelder i verdispørsmål også. Jeg gjorde i går et forsøk på å finne ut om noen lederskribenter eller kommentatorer i større medier har gått mot forslaget til ny ekteskapslov, eller mot den primære endringen – retten til adopsjon og befruktning for homofile. Ser vi bort fra de kristne avisene Dagen og Vårt Land, tror jeg vi må helt tilbake til 1998. Da argumenterte VG-kommentator Erling Bø – som noen år før jobbet i Vårt Land – mot adopsjonsrett for homofile. Men han snudde to år senere.
Vi må kanskje stole på muslimene for å få litt debatt?
KOMMENTARER Våre regler