Venstrevridde journalister

kommentar

Kristin Clemet mener journalister er røde, og at vi snakker og skriver deretter. Dette kan det sies mye om, blant annet at det er sant, skriver Frank Rossavik.

Utspillet fra tidligere Høyre-statsråd Clemet, nå leder for tankesmien Civita, kom i Aftenposten. Med utgangspunkt i NRKs første valgkamp-folkemøte, seansen i Bergen, angrep hun spesielt NRK, men også journalister og kommentatorer for øvrig: Vi er venstrevridde, og vi lar det påvirke oss når vi snakker og skriver.

Clemet har utvilsomt rett i første del av sin anklage. En undersøkelse fra 2005 viser at 67 prosent av norske journalister og redaktører stemmer Ap, SV og RV. Clemet vil nok mistenke de øvrige 33 prosentene for å jobbe med sport, bilstoff og reiseliv, og jeg vil gjette på at hun har rett.

Si din mening om norsk journalistikk på leserombudets blogg

Med unntak av et par ellevilt frigjorte som muligens stemmer Venstre, kjenner jeg ingen kolleger som stemmer annet enn Ap, SV og RV. Skulle noen stå frem som Frp-velger, vil det være et sosialt selvmord, til og med mer ødeleggende enn å melde seg ut av Norsk Journalistlag.

Så er spørsmålet om vi lar dette prege oss. Her brukte Kristin Clemet Dagsavisens politiske redaktør Arne Strand som skrekkens eksempel. Han «driver hver dag en kampanje for de rød-grønne og mot de borgerlige partiene».

Øm tå
Arne Strand kom sporenstreks på banen i egen avis og anklaget Clemet for både det ene og det andre: «Uansett er det pølsevev å hevde at NRKs journalister og kommentatorer, interne så vel som eksterne, lar eventuelt private politiske oppfatninger farge deres reportasjer og kommentarer». Og: «Politikernes jobb er å tildekke og skjønnmale. Kommentatorens jobb er å åpne og si det som det er uten å ta politiske sidehensyn».

Man kan mistenke Arne Strand for å ha skrevet artikkelen mens han fortsatt hinket rundt og holdt om sin ømme tå.

Selvsagt er han preget av sine år som journalist i Arbeiderbladet i avisens tid som klassisk partiavis. Strand var også statssekretær for Gro Harlem Brundtland sist på 1980-tallet - en meget fremtredende politisk posisjon. Det er jo nettopp denne innside-erfaringen som gjør ham interessant som kommentator.

Selvsagt preges vi
De fleste av oss som driver med politisk journalistikk har politisk fortid. Den er en del av vår kvalifikasjon - og vår identitet. Selvsagt synes det. For reporterens del skjer det gjennom valg av saker, vinklinger og spørsmål. For kommentatorens del også gjennom hva og hvem vi argumenterer for og mot.

Vi som er kommentatorer skal jo mene - og meninger oppstår ikke i løse luften.

Det betyr ikke at vi alltid roser politikere som står oss nær og riser andre. Jeg kan påvise mange eksempler på det motsatte for egen del. Det kan Arne Strand sikkert også. Så langt intellektet rekker, kan vi dessuten fristille oss og trekke resonnementer utenfor våre vante spor.

Men at vi i det vesentlige har et samfunnssyn på linje med den sittende regjeringens, er hevet over tvil. Eller - når så du sist en kommentator argumentere mot eiendomsskatt, for innvandringsstopp, mot Bybanen, mot kjønnsnøytral ekteskapslov, for at Hydro-opsjonene ikke er vår tids verste skandale, for at hensikten med Irak-krigen var god, for Israels politikk på Vestbredden, eller for mer kristendom i skolen?

Forsvaret for den lille mann
Ok, noe av dette kan man finne i nisjeaviser som Finansavisen og Vårt Land. Enkelte andre høyresaker kan finne støtte også i større medier, for eksempel private skoler og private løsninger i omsorgssektoren. Men generelt er bildet klart nok. Selv VG og Aftenposten er i dag fulle av sentrum-venstre-snusfornuft.

Selvsagt er det et problem at saker og politikere vanligvis bare sees fra én vinkel.

Men hvorfor er det slik? Det klassiske svaret fra mediehusene er at journalistikkens natur er å være maktkritisk, å forsvare den lille mann mot øvrigheten, og at slike øvelser bedrives fra venstre. Forklaringen er ikke gal, men heller ikke helt dekkende. Alle ser at det er lett å få oppslag hvis en «liten mann» mener seg utsatt for omsorgssvikt eller behandles dårlig av en privat tjenesteleverandør. Men det er ikke så lett hvis mannen - i motsetning til naboen - ikke får bygge molo på egen strandeiendom.

Mer lønn må til
En annen forklaring er at politisk engasjert ungdom på høyresiden ikke søker seg til journalistyrket. Høyres ungpolitikere og rådgivere går andre veier. Det er ikke fordi de er smartere (noe Erna Solberg stadig får merke), men fordi de jevnt over ønsker å bli advokater eller hva de nå blir, og vil ha høyere lønn.

Her kan Kristin Clemet selv bidra med å dytte unge blå inn i et for høyresiden mer gunstig karrierespor. De vil være velkomne. Samtidig bør mediene øke lønnen til politiske journalister og kommentatorer for at jobbene også skal bli attraktive for blåruss. Det siste er i grunnen det viktigste.

Siste fra kommentar

- Er jeg den eneste
småbarnsfaren i
Åsane uten sertifikat?

Alle samfunnets funksjoner i Åsane er konstruert rundt ideen om å ta seg frem i egen bil.

Blir skolen det neste Høyanger mister?

Etter videregående har Høyanger lite å tilby de unge. Snart kan vondt bli til verre.

«Få steder er kontrollen mer
plagsom enn på Flesland»

Frode Bjerkestrand: Jeg glemmer det aldri. Jeg sto og ventet bak en eldre kvinne i sikkerhetskontrollen.

Vi-et som forsvann

22. juli førte ikkje til eit nytt norsk vi. Vi blei meir splitta.

Den allmektige forbrukaren

Ingebjørn Bleidvin: Vårt viktigaste samfunnsoppdrag i dag er tydelegvis å bruka pengar.

Midtøstenmyter

MORTEN STRØKSNES: Konflikten mellom Israel og palestinere er omspunnet av seiglivede myter. Noen gjentar disse mot bedre vitende. Andre har hørt dem så ofte at de tror de er sanne.

Bilder

NØYTRAL? Tror Arne Strand (til h.) at han er upåvirket av sin fortid som statssekretær for Gro Harlem Brundtland? Her sammen med Arne Treholt og Hans-Wilhelm Steinfeld under lanseringen av Treholts bok «Gråsoner» i september i fjor. FOTO: ROLF M. AAGAARD, AFTENPOSTEN FOTO: Aagaard, Rolf M.

Frank Rossavik på twitter: