Vil redde verden med thorium

- La oss begynne med akseleratoren, som ligger til grunn for alt. Det er en maskin som akselererer partikler for å skape energi. Slike finnes i mange slags apparater, bl.a. fjernsyn med billedrør. I TV'en er det elektroner som akselereres, og når de treffer billedskjermen omformes de til lys og farge.

Men nå er det altså energiproduksjon i stor skala vi snakker om?
- Verden trenger atomkraft. Da må vi lete etter de beste måtene å få til dette på, og her mener jeg at kjernekraftverk basert på thorium - og med en ekstern akselerator - er løsningen.

Hva med å bruke mindre energi i stedet?
- Det bør vi også gjøre, men på grunn av veksten i mindre utviklede land, vil det aldri bli tilstrekkelig. Energiforbruket øker 3-4 prosent årlig globalt. Det betyr en doblingstakt på ca. 24 år.

Hvorfor er den thoriumbaserte teknologien bedre enn vanlig atomkraft?
- I en klassisk reaktor bruker man uran. Bare en liten del av uranet er i utgangspunktet spaltbart, det vil si at det kan brukes som reaktorbrensel. Andelen spaltbart materiale må økes betydelig for at uranet skal bli nyttig, og det gjøres i en anrikingsprosess.

Hva er problemet med slike prosesser?
- Det ene er at hvis man først har teknologien til å anrike uran, kan man også fortsette prosessen og komme opp i en spaltbar andel som er så høy at den kan brukes til atombomber. Hvis teknologien spres til stadig nye land, sier det seg selv at faren for misbruk øker.

Og det andre problemet?
- I det vi kaller en kritisk reaktor beveger man seg på en knivsegg. Prosessen er drevet av nøytroner, og når de treffer andre urankjerner er det helt avgjørende at de kun produserer én ny spalting. Blir det mer enn nøyaktig én, får du en kjedereaksjon som leder til eksplosjon. Hvis det blir mindre, stopper alt opp.

Var det en slik kjedereaksjon som skjedde i Tsjernobyl?
- Delvis, ja. Selv om teknologien er bedre i dag, er dette fortsatt krevende og farlig. Uhell kan skje, for ikke å snakke om menneskelig svikt. Og jo flere reaktorer verden over, jo mer variabel vil kvalifikasjonene til personalet bli.

Og så var det thorium?

- Thorium er heller ikke spaltbart. Men ved å bli tilført partikler fra en ekstern akselerator, kan det omdannes til spaltbart materiale og brukes til å lage energi.

Er thorium et nytt fenomen?
- Thorium har vært prøvd i tidligere reaktorforsøk, men teknologien er komplisert. Dessuten var valget av uranteknologien ikke motivert ut fra et energibehov, men ønsket om å produsere bomber. I dag har vi mer enn nok bombemateriale, samtidig som uranressursene er begrensede. Ny teknologi basert på thorium blir meget nyttig.

Hva er fordelen med den nye teknologien?
- I en kritisk reaktor drives prosessen av partikler som kommer fra uranet selv, men i det nye systemet holdes den i gang av partikler fra akseleratoren som er plassert eksternt. Hvis noe går galt, er det bare å skru av. Begynner det å lukte svidd av brødristeren, trekker du bare ut stikkontakten. Det er samme prinsipp.

Er det realistisk å utvikle thoriumbasert energi i stor skala?
- Både realistisk og nødvendig. Dette kommer uansett hva som skjer i Norge. Blant annet ser India på mulighetene. Men det er positivt at Statkraft vil kaste seg på. Riktignok vil de basere seg på kritisk reaktorteknologi, men her må vi overbevise dem om at det rette er å satse på et akseleratordrevet system.

Hva med avfallsproblemet?
- Også thorium vil skape avfall, men på langt nær så mye og så vanskelig som uran. Halveringstiden på radioaktiviteten i avfallet er på bare 400-500 år.

Skarve 400-500 år...!
- Ja, men dette er faktisk for ingenting å regne. Det er ikke vanskelig å lagre avfall trygt i en slik periode. Med uran snakker vi om mye lengre nedbrytningstid, og mye større avfallsmengder.

Og Norge har som vanlig trukket vinnerloddet. En stor del av verdens thoriumreserver er her.
- Ja, det finnes store reserver, spesielt i Fensfeltet i Telemark. Men vi nordmenn er litt mer vant til å observere ting i naturen. Når man først begynner å lete systematisk etter thorium andre steder, vil man finne mye også der, sier professor Egil Lillestøl.