I Norge var homofil atferd forbudt frem til 1972. Mye har skjedd i vår nordvestlige del av verden siden den gang, som kjent. Nå handler det om ekteskap og adopsjonsrett.
Men i 83 land er homofili fortsatt eksplisitt forbudt, ifølge Amnesty International. 26 av dem er muslimske - det vil si nesten hele den muslimske verden. I syv land kvalifiserer homoseksuelle handlinger til dødsstraff - under henvisning til den islamske straffeloven, Shari'a. Iran kan, ifølge noen kilder, ha henrettet tusener av homofile menn siden den islamske revolusjonen i 1979. To tenåringer ble hengt i fjor.
Også i muslimske miljøer i Europa er homofile undertrykket. I Norge har Arbeiderpartiets homonettverk nå påtatt seg å bake andre boller. På et debattmøte i Oslo torsdag sto homsen Mansour Saberi, eks-muslim og opprinnelig fra Iran, frem med krav om åpenhet og debatt. Noen åpen homofil muslim hadde Ap-folkene foreløpig ikke greid å finne her i landet.
Men Khalid Mahmood, vararepresentant til Stortinget for Ap, var der:
«Homofil praksis er utbredt i Pakistan, særlig i religiøse miljøer. Og jeg vet om flere ledende politikere som er gift, men som har homoseksuelle relasjoner. Det er hykleri. Og hykleri er også forbudt etter Koranen», sa han, ifølge nettstedet gaysir.no.
Dagen etter, altså i går ettermiddag, ble samme Mahmood for øvrig angrepet med kniv i Oslo. Motivet er foreløpig ikke kjent.
Regjeringen jobber med et obligatorisk introduksjonsprogram for imamer og andre religiøse ledere, der «vestens syn på homofili inngår», sa statssekretær Libe Rieber-Mohn i Arbeids- og inkluderingsdepartementet på møtet.
Kutte økonomisk støtte til muslimske organisasjoner som diskriminerer homofile vil hun derimot ikke, og det kan være klokt. Selv kristne organisasjoner som Frelsesarmeen får jo statsstøtte, og det etter en årrekke med debatt om diskriminering av homofile. Skal man få muslimske organisasjoner til å ta i diskusjonen i det hele tatt, er trusler nok ikke den beste starten.
Men Rieber-Mohn har åpenbart rett i at «vi har vist for stor unnfallenhet og sett gjennom fingrene på overgrep i minoritetsmiljøene». Det dreier seg selvsagt ikke bare om homofili, men også om tvangsekteskap og andre «heterofile» problemstillinger.
Heldigvis er klimaet i ferd med å endres i retning av mindre unnfallenhet, men Khalid Mahmood har nok rett i at «det er ikke i moskeene endringene vil skje». Særlig ikke nå som de radikale islamistene er på fremmarsj, kan man legge til.
Men ikke alle muslimer er like nært knyttet til moskeen, så det finnes andre arenaer. Uansett: Et virkelig opprør må komme innenfra. Ivrige, norske Ap-politikere får ikke endret holdninger i muslimske miljøer. De kan bare sparke ballen inn i gettoen på Grønland i Oslo, så å si, og håpe at noen tar den videre. At det finnes plenty av muslimske homofile der, vet alle som går på Oslos homsesteder. Men de må ta belastningen med å være åpne på hjemmebane, skal noe skje. Det sitter nok langt inne for de fleste, en av de vanligste påstandene om homofili i den muslimske verden er jo at dette er en «vestlig sykdom».
Men i internettets tidsalder finnes det selvsagt plenty av organisasjoner og nettsteder for homofile muslimer, og i Washington sitter imam Abdullah, visstnok verdens første åpent homofile imam.
KOMMENTARER Våre regler