I år er det 20 år siden sist jeg så en norsk film på kino. Det var Vibeke Løkkebergs «Hud», en durabelig sak på 129 minutter og 56 sekunder, hvis handling i Medietilsynets arkiv utlegges slik:
«Vestlandet 1885. Vilde er en kvinne hvis livsbetingelser bestemmes av to menn, hennes stefar og hennes tilkommende ektemann. Hun misbrukes og mishandles. Langsomt presses hun ut over stupet av de høye, vestlandske fjell».
Jeg så filmen sammen med min daværende flamme, og vi ble så nedstemte av å se hovedrolleinnehaver Løkkeberg stå og glo foran en båt i 25 minutter, at vi begynte å krangle og slo opp senere på kvelden.
Når jeg likevel husker «Hud» med glede, skyldes det at den hadde så få replikker at jeg som tunghørt kunne se den. Jeg mener at det kun ble sagt to ord, og det var da Vildes syke og overvektige mor, spilt av Elisabeth Granneman, lå i sengen og måtte tisse, og følgelig ropte: «Potto! Potto!». Scenen er naturligvis filmens høydepunkt.
Mumling og pesing
I Norge finnes det ifølge Statens institutt for folkehelse 600.000 hørselshemmede. Vi kan alle se Hollywood-filmer, for de er tekstet. Det er ikke de norske, og som regel har kinoene heller ikke teleslynge (et teknisk hjelpemiddel for høreapparatbrukere).
Noen av oss 600.000 hører såpass at vi kan gå på kino likevel og få med oss det grøvste. Men her snakker vi om risikosport. Humoren i norske filmer er gjerne så tydelig at folk gjetter poenget og begynner å fnise på forskudd, og da nytter det lite. Dessuten var det lettere før, da skuespillere snakket tydelig og vendt mot publikum. I moderne skuespilleri er virkeligheten ankommet. Filmheltene mumler, snakker mens de klør seg i skjegget, eller fører vesentlig dialog i sengen mens de peser seg mot orgasme.
Vente på DVD
Jeg tilhører gruppen sterkt tunghørte, er døv på ett øre og bruker et kraftig apparat på det andre. Høreapparater løser ikke problemer slik briller gjør. Problemet er at lyden kommer usortert. Vi trenger litt tid til å skille stemmer fra hverandre, og dialog fra støy. Det krever konsentrasjon, og det er alltid noe som glipper. Det er derfor vi tunghørte er så trege, slitne og irriterte.
For de fleste av oss 250.000 som bruker høreapparat, for ikke å snakke om de døve, blir det altså å vente til filmen kommer på DVD, eventuelt på NRK eller TV2, som tilbyr tekst via tekst-TV.
Det er trasig å være avskåret fra å se filmer andre snakker om. Hans Petter Molands epos om gymnaslærer Knut Pedersen og andre AKPere i Larvik er et påtrengende eksempel. Jeg leste boken for mange år siden, og skulle gjerne deltatt i diskusjonen om hvorvidt Moland har omdannet AKP-nevrotiker Pedersen til en alminnelig grabukk.
Staten inn i bildet
Kan ikke problemet løses ved å tekste norske filmer som de utenlandske? Det skulle man tro, men her stritter produksjonsselskaper og regissører imot. De vil ikke besudle sine åndsverk med skjemmende tekst. Derimot har de ingenting imot å tekste for visning på utenlandske festivaler, for priser vil de ha.
Her må staten inn i bildet, og på vegne av meg og mine krever jeg at regjeringen påbyr teksting, eller i det minste gjør statsstøtte avhengig av teksting. Filmene Monstertorsdag, Ungdommens råskap og Oljeberget ble tekstet «på prøve». Ingen normalthørende led skade, så vidt jeg vet. Saken ligger på kulturministerens bord, og han er så vidt jeg forstår bare ute og fester fordi han ikke har saker å fremme. Hvis Trond Giske kan kikke nærmere etter i bunken og ta seg av tekstsaken mellom to premierefester, kan også jeg spandere en øl ved anledning.
KOMMENTARER Våre regler