Når spillet starter igjen

Politikken begynner å våkne til live, og igjen skal vi huske å være glade for at massakren ikke ble utført av en islamist fra Nordstrand. I hvor mange timer ville Per-Willy Amundsen ha klart å dy seg?

Ikke mange, det kan vi ta for gitt. Derfor blir jeg heller ikke spesielt indignert på Frps vegne over å se tidligere TV-kjendis Petter Nome gi Siv Jensen deler av skylden for Anders Behring Breivik. I en artikkel i den spanske storavisen El Mundo - videreformidlet av Dagbladet - skriver Nome at «de har et klart ansvar for det klimaet der hat og vold er et alternativ for deres mest utålmodige støttespillere».

I Dagsavisen i går var professor Per Fugelli ute i samme ærend.

For tidlig eller ikke, dette måtte komme. Over hele landet sitter det folk som klør i fingrene etter å ta Fremskrittspartiet nå. De bør tenke seg om, ikke minst i egen interesse.

[No available link text]Siden 1980-tallet har Fremskrittspartiet agitert mot det som en gang ble kalt «fremmedkulturell» innvandring og mer spesifikt mot muslimer. Frp har vært minst like opptatt av å profitere på fordommer som av å løse reelle problemer, men når partiet - tross vedvarende motbør fra alle andre -har kunnet bygge seg opp ikke minst på denne saken, skyldes det jo også at det har ligget reelle problemer der.

Lenge var det i politisk forstand forbudt for andre å snakke om disse problemene. Gjorde man det, ble man anklaget for å spille Frps spill.

Gradvis har det politiske Norge flyttet seg. I dag er selv SV opptatt av å begrense innvandringen og stille strengere krav om integrering. Flere offentlige utvalg har konstatert at den stadig voksende andelen av innbyggere fra  land utenfor Europa byr på et sett av problemer og utfordringer, ikke minst for velferdsstaten. Alle som tviler, bør lese for eksempel Brochmann-utvalgets rapport.

Utviklingen kan tolkes på to måter. Den ene er at den representerer en forverring. Når ikke lenger bare Frp, men også alle andre, er opptatt av å se innvandrere som problemer, blir det stadig vanskeligere å være noe annet enn lys rosa i huden her i landet.

Den andre er at utviklingen tvert imot er positiv. Nå er grunnlaget lagt for at skap kan settes på plass og problemer løses. På den måten vil rasisme, fordommer, misnøye og frykt dempes. I dette perspektivet kan det også forklares at Fremskrittspartiet mister både oppslutning og initiativ i debatten. Partiets innvandringspolitiske talsmann Per-Willy Amundsen må komme med stadig mer aparte utspill for å få oppmerksomhet.

Jeg holder en knapp på den siste tolkningen. Det er der vi er, eller rettere sagt: Det var der vi var.

Spørsmålet er hvilke konsekvenser marerittet i Oslo og på Utøya får. Det skal bli interessant å se. Men de som vil følge Nomes og Fugellis eksempel, og score innvandrings- og integreringspolitiske poenger på Anders Behring Breiviks ugjerninger, bør ikke glemme det dubiøse ved dem. Arbeiderpartiet står for en antirasistisk, men også streng linje. Hva betyr det da at det var nettopp dette partiet Breivik ville ramme

Petter Nome og Per Fugelli tar likevel ikke feil. Utspill fra Frp-politikere har bidratt til en debattkultur og en tone i deler av norsk offentlighet som utmerket godt kan ha virket oppmuntrende på Anders Behring Breivik. Han trodde jo at han representerte mange.

Da for eksempel Frps kulturpoltiske talsmann Ulf Erik Knudsen meldte seg inn i Facebook-gruppen «Vi som krever en ikke-muslimsk taxisjåfør», og attpåtil forsvarte det etterpå (før han riktignok meldte seg ut), tenker jeg Breivik nikket tilfreds.

Hvis massemorderens ondskap fjerner ondskapen i deler av det offentlige ordskiftet, er det bare bra. Det vil nok også skje, og forhåpentligvis ikke bare forbigående. Frp-politikere vil dempe seg, andre vil være mer på vakt.

Men hvis noen vil bruke det som har skjedd til å vri debatten om innvandring og integrering tilbake til dens posisjon på 1980-tallet, vet jeg i alle fall om ett parti som vil glede seg stort.

Hvordan tror du det norske ordskiftet påvirkes? Si din mening under.