Farlig tiger runder 90

Vesten håper fortsatt at diktatur og kapitalisme ikke lar seg forene.

AV: frank rossavik

Skal du vekke en tiger, bruk lang stokk, sa Mao Zedong, den mest kjente av lederne til dagens 90-årsjubilant, Kinas kommunistiske parti.

Mao brakte kommunistene til makten via krigen mot japanerne og borgerkrigen mot Chiang Kai-shek. I 1949 kunne han proklamere folkerepublikken Kina opprettet. Mao var en stor leder, men også en megaloman fantast. Prosjekter som det store spranget og kulturrevolusjonen drepte og ødela i stor stil. Han var ellers en habil poet og produsent av politiske slagord, som også ble tatt flittig i bruk av en bestemt falanks på norsk venstreside.

Blant de mer kjente fyndordene er det om tigeren, som synes å ligge til grunn for omverdenens holdning til det fortsatt kommuniststyrte Kina i dag. Foreløpig finnes ingen stokk som er lang nok til at noen tør bruke den. Libya kan man prøve å bombe på plass, noen synes også villige til å prøve slikt med det større og sterkere Iran. Men Kina? Altfor stort og viktig.

SACHSENHAUSEN: Mugaas, Aasebøe og Hagen var tillitsmenn i Sachsenhausen (bildet er fra appellplassen). Høsten 1944, p.g.a samarbeid mellom antikommunistiske medfanger og leirledelsen, ble de sendt på dødsliste til Bergen-Belsen. Der ble de smittet av flekktyfus og døde. FOTO FRA BOKEN

Tre kommunistiske tillitsmenn sendt i døden

I 1944 ble tre tilltsmenn sendt på dødsliste til Bergen-Belsen. Siden ble de fjernet fra krigshistorien. De tilhørte feil parti.

Ved siden av ren størrelse og potensiell militær slagkraft, selvsagt, handler det mye om økonomi. Kina har nytt en voldsom vekst i en årrekke, samtidig som USA og Europa har slitt. Kineserne kjøper og kjøper på våre kanter, og forsyner oss med billige varer.

Men det handler også om annen politikk. I forkant av OL i Beijing i 2008, slo Kina hardhendt ned en oppstand i sin såkalt autonome provins Tibet. Hendelsene fikk vestlige ledere som Angela Merkel og Nicolas Sarkozy til å glemme Maos ord om tigeren og stokken. De truet med å boikotte OL, noe kinesiske ledere ville se på som en monumental fornærmelse.

Så måtte journalister og andre kynikere rykke ut. Newsweeks redaktør Fareed Zakaria, for eksempel, advarte: Den egentlige kampen i Kina står mellom en nasjonalistisk majoritet og etniske og religiøse minoriteter som prøver å verne om sine rettigheter, skrev han. Å boikotte OL kom til å virke helt mot sin hensikt, mente Zakaria. Folk flest i Kina syntes rett og slett at myndighetene var for snille med tibetanerne.

Et splittet Kina

Er Kina rikt eller fattig, spør Rana Foroohar, redaktør for Newsweek.

Her ligger en av politikkens skitne sannheter. Et vellykket diktatur sørger for å balansere ulike hensyn, også til minoriteter. Et ustabilt demokrati greier det ikke alltid like godt, slik vi ser for eksempel i situasjonen for muslimer og kristne i India.

Slik sett er historien om kommunistpartiets lange maktperiode i Kina en slags suksess. Mange etniske grupper er assimilert, men fortsatt nyter 56 grupper offisiell anerkjennelse – og det selv om flertallsgruppen, han-kineserne, er svært dominerende med i overkant av 90 prosent.

Kommunistpartiets største suksess er likevel den enorme økonomiske utviklingen. Den er brakt frem av de kinesiske kommunistenes mildt sagt pragmatiske holdning til kapitalisme, og har gagnet hundrevis av millioner fattige bønder i landet. Men befolkningen i byene – også tallrik – har tjent enda mer.

Her snakker vi om folk som nå har en materiell levestandard fullt på høyde med middelklassen på våre kanter av verden. En økonomisk overklasse har Kina også fått. Disse siste to gruppene, fremfor alt middelklassen, er kommunistpartiets reelle maktbase.

Kina-nei til Festspillene

Kinesiske myndighete bryter samarbeidet og avlyser Jon Fosse-oppsetningen.

En artikkel i The Economist nylig spår at nettopp denne koblingen kan skape uro i årene fremover. Grunnen er at Kinas økonomiske opptur har nådd toppen. Fra nå av vil veksttakten bli lavere. Selv et regelrett tilbakeslag kan ikke utelukkes.

Når kjempelandets mindre privilegerte klasser samtidig er lei av ikke å få særlig del i bybefolkningens velstand, og viser det gjennom stadig flere lokale og regionale protestaksjoner, kan det komme til et punkt der regimet må skru opp skattenivået for de bemidlede. Og da, mener tidsskriftet, kan middelklassen begynne å forlange politisk innflytelse. Og da …!

Men partiet har sine metoder. Det undertrykker all opposisjon i det stille, men prøver å gi verden rundt inntrykk av større åpenhet. Verden lar seg gjerne lure, for det er best for samhandelen. De kinesiske kommunistene kan også være synlig brutale når det trengs, som vi husker fra Den himmelske freds plass i 1989: Harde lover og straffemetoder, masser av soldater og politi.

Her gjenkjenner vi de europeiske kommunistpartiene som mistet makten for om lag 20 år siden. Men på våre kanter fantes det i alle fall rester av ideologi i partiene til siste slutt. Det gjør det knapt hos nittiårsjubilanten i Kina, om enn med én mulig nyansering: Kinas kommunistparti har motbevist liberalistenes glade påstand om at markedsøkonomi og diktatur ikke går sammen over tid.

The Economists prognose kan være nok et utslag av ønsketenkningen rundt Kinas utvikling. Særlig fordi det neppe vil finnes lange nok stokker i fremtiden heller.

Synspunkter? Si din mening her.