En smart galning

Anders Behring Breivik fortjener ikke at vi diskuterer ham som politisk aktør. Men vi kommer ikke utenom verken hans motiver eller konsekvensene av handlingene.

Spørsmålet jeg har tumlet med etter at det første sjokket la seg er: Hvorfor AUF? Var Breivik primært muslimhater, ville en moské være et mer naturlig mål. Var han ute etter det multikulturelle samfunnet, skulle han vel ha gått løs på multikulturens ivrigste forsvarere, kanskje Blitz-huset eller sommerleiren til Sosialistisk Ungdom, som nå er avlyst?

Etter hvert som flerefragmenter av Breiviks tanker er blitt kjent - fra bl.a. nettdebatter, hans manifest og forsvarsadvokaten, finner jeg mulig belegg for en tidlig teori: Terroristen var rett og slett smartere enn som så.

Blitz og SV/SU var for smått, og et angrep på muslimer ville direkte skade saken. I et intervju han har gjort med seg selv sier han til og med at han ikke hater muslimer, han vil bare ikke ha islam i Europa.

Hans primære fiende (kategori A) var Arbeiderpartiet. Han hadde nok håpet å drepe flere toppfolk med bomben i Grubbegata, selv om fredag ettermiddag sånn sett var et rart valg av tidspunkt.

Og siden han tenkte langsiktig, ble massakren på Utøya logisk. Han ville avskjære rekrutteringen. Ved å myrde mange, regnet han formodentlig med å skremme ungdom fra å søke seg mot AUF også i fremtiden.

I det siste tar han nok feil, og her ser vi den forrykte intelligensens begrensninger. Anders Behring Breivik har tenkt at å myrde muslimer opplagt ikke ville svekke islam i Norge. Som religiøs selv, visste han godt at religion som identitetsbærer er mye sterkere enn som så.

Men jeg vil tippe at Breivik undervurderte norsk ungdom. Jo da, mange søker nok mot AUF for å gjøre karriere, for å ha en hobby, for å være med på fester - for å komme til Utøya. Slikt spøker vi gjerne med i andre tider. Men også verdifellesskapet i arbeiderbevegelsen er sterkt, og troen på det frie samfunn, demokratiet og politikkens endringskraft er enda sterkere.

Igjen, hvorfor akkurat Arbeiderpartiet og AUF? Aps innvandrings- og integreringspolitikk blir jo stadig strengere. De som ligger et hakk eller to lenger til venstre på den politiske skalaen, hevder ofte at Aps politikk ikke lenger skiller seg stort fra Fremskrittspartiets.

Men for Breivik kan dette ha vært selve poenget: Ap legitimerer og forsterker det multikulturelle samfunnet ved å pakke det inn i både strammere regler og hardhendte "uttransporteringer" på den ene siden, og antirasistisk retorikk på den andre.

Terroristen ser formodentligpå det strengere regelverket som staffasje. At Breivik rangerer norske medier som sin fiende nummer to, forsterker bildet: Mange viktige medier er for multikultur og få, om noen, er direkte mot. Men samtidig driver de (vi) også kritisk journalistikk rettet mot konsekvenser av økt innvandring, og formidler fri debatt, noe man kan si legitimerer det hele.

Man trenger ikke å være skrudd for å mene at Arbeiderpartiet og mediene besegler en multikultur med et strengt ansikt. Fremskrittspartiet sier jo – helt legitimt – omtrent det samme.

Terroraksjonen blir det man på engelsk kaller en game changer. Akkurat hvordan, kan vi ikke vite ennå. AUF vil ganske sikkert få medlemsvekst. Arbeiderpartiet blir i hvert fall ikke svekket, men om partiet kan regne med mer enn et kortvarig oppsving, er vanskelig å si.

Jens Stoltenberg og de andre toppene har håndtert situasjonen fremragende, men det har også opposisjonens fremste gjort. For eksempel har Oslos ordfører Fabian Stang gjort en suveren figur. Konsekvensene for kommunevalget om halvannen måned er sånn sett uvisse.

Det som troligvil endres mer varig, er debatten om innvandring og integrering, islams økende tilstedeværelse og alt det der. Allerede samme kveld som bomben gikk av og massakren på Utøya fant sted, var det noen som begynte. En jeg har diskutert slike spørsmål med på Twitter, sendte en melding som lød omtrent slik: "Nå går det an å håpe på en ny vår for ordet antirasisme".

Alle som har deltatt i diskusjoner om innvandring m.v., kjenner premissene som følger setningen som utrykte vedlegg.

Anders Behring Breivikhadde oppfatninger også jeg deler, i hvert fall én som fremkommer i hans intervju med seg selv: At den norske regjeringens håndtering av karikaturstriden i 2005/2006 var feig. Jeg fortsetter selvsagt å mene dette, men mine meningsmotparter vil i fremtiden ha en formidabel taktisk fordel: "Ja, det sa Breivik også."

Også der bommet terroristen, og jeg får tåle hopehavet på det ene punktet, for alternativet ville ha vært så mye verre. Tenk for et politisk klima vi nå ville ha vært på vei inn i om en islamistisk bande hadde stått bak, slik Ansar al-Jihad al-Alami, i et anfall av misunnelse og frekk handle kraft, hevdet at den gjorde.