Bland eder!

Alle som har vært på et fotballstadion vet at ting kan bli ropt der som ikke blir ropt andre steder.» Jeg vil ha svin!» hører dog til sjeldenhetene. Utropet kom på Color Line stadion i Ålesund, fra en femåring som ville ha pølse, og som var grusomt frustrert over sin muslimske mor som nektet ham det.

Moren så seg brydd rundt, var takknemlig da Ålesund scoret like etter, og løste familiekrisen ved å gi guttungen popkorn.

Jeg husker godt min grenseløse innvandringsbegeistring først på 1980-tallet. Den gangen var norsk kristenhet fortsatt et vesentlig problem. Blant annet oppnådde de å få Monty Pythons «Life of Brian» forbudt, stemplet som blasfemi.

Min unge og naive masterplan var at folk med andre hudfarger, religioner og kulturelle særtrekk skulle flomme inn, slå seg sammen med nordmenn, balansere hverandre, og avle tolerante, pene barn i alle kulører.

Så har ikke skjedd, for å uttrykke det mildt. Nesten alle etniske nordmenn som gifter seg, gifter seg med en annen fra urbefolkningen. Kun 3–4 prosent gifter seg med en av utenlandsk opprinnelse, og da i det alt vesentlige med svensker, dansker og andre fra verdens nordvestre hjørne. Kun kvinnene fra Thailand, formodentlig buddhister, utgjør et visst innslag i buketten. 2200 thailendere var gift med norske menn i 2002, som er siste år jeg har funnet tall fra.

Og om den største av de «fremmede» gruppene, om lag 28.000, konstaterer SSB i sin rapport fra 2004 at knapt 200 norske kvinner er gift med en pakistansk mann, mens «det er 35 bestående ekteskap mellom norske menn og bosatte pakistanske kvinner».

Akkurat hvordan statistikken ville rubrisere Nazneen Khan-Østrem, lektor i journalistikk ved Høgskolen i Oslo, er uvisst. Hun har røtter i Afghanistan, India og Pakistan, er født i Kenya, oppvokst i England og Norge. Men Khan-Østrem er i alle fall personifiseringen av min drømmeinnvandrer fra åttitallet. Hun er muslim, men har giftet seg med en rotnorsk statskirkekristen fra Ålesund.

Går det an, da? Norske foreldre flest blir helt sikkert ikke begeistret ved tanken på at deres sønn eller datter skal gifte seg med en muslim, men det ville ikke ha stanset den unge forelskede. Annerledes hos muslimer, der familiebåndene vanligvis er mye sterkere. Vi får stadig vite at muslimske familier ikke godtar denne typen ekteskapsinngåelser med mindre den ikke-muslimske parten konverterer. At muslimen selv konverterer, er så godt som utenkelig.

Temaet er ganske dystert. Venstre-politiker Abid Q. Raja måtte avlyse et dialogmøte om temaet forrige vinter fordi ingen ville stille opp i et panel.

«Jeg har prøvd muslimske homofile, ungdom som har gitt opp å få den de var forelsket i, og par som nektet å gi opp kjærligheten og faktisk giftet seg. Men, nei. Helt umulig», sa Raja til Aftenposten (11.2. 2010). Han fikk ikke engang etniske nordmenn som har giftet seg med muslimer til å stille. «De er redde for å sverte ektefellens familie», sa Raja.

Nettopp da er det velgjørende å lese Nazneen Khan-Østrems bidrag til boken «Utilslørt. Muslimske råtekster». Hun forteller at foreldrene aksepterte at hun giftet seg med en kristen: «Når det kom til ekteskap prioriterte foreldrene mine integritet foran tro». Men de gjorde det, interessant nok, ikke ved å ignorere troen.

De lente seg på liberale tolkninger av islam som tillater kvinner å gifte seg med «bokfolket», altså også jøder og kristne.

I sin tekst forteller Nazneen Khan-Østrem mye om dilemmaer og valg i smått og stort. Hun og mannen er enige om å oppdra sine to gutter liberalt, men med noen kristne «markører», og noen muslimske. En av de sistnevnte er altså at man ikke spiser svinekjøtt. Hun refererer en morgensamtale:

– Mamma!

– Ja ...

– Vet du, vi har kristenpostei, og så har vi vanlig postei i barnehagen.

– Kristenpostei?

– Ja, og så er det vanlig postei, som jeg kan spise. Men er ikke jeg kristen, også?

– Jo.

– Hvorfor kan jeg ikke spise kristenpostei, da?

– Fordi du er mest muslim.

– Hvorfor det?

– For sånn er det.

Vi kan busse elever til skoler på andre siden av byen, vi kan sikkert «stimulere» gettoer bort med ulike politiske grep, og vi kan garantert gjøre mer på arbeidsmarkedet. Men så lenge familiene forblir etnisk, religiøst og kulturelt rene, vil vi holde til i parallelle samfunn uansett.

Nazneen Khan-Østrems foreldre er kosmopolitter fra høyere middelklasse, og ikke – som så mange i Oslo øst – folk med lite eller ingen utdanning fra en pakistansk landsby. Men der ligger også håpet: Mange unge norskpakistanere tar nå høyere utdanning, de vil få en økonomisk trygg posisjon og de bor i en relativt stor by.

Khan-Østrems to sønner utgjør forhåpentlig en avantgarde, snarere enn sjeldne unntak. Uansett satser jeg på at de blir prakteksemplarer som dem jeg så for meg på 80-tallet. Og de tar neppe skade av å bli nektet svinekjøtt.

Har du synspunkter på Frank Rossavik sin kommentar i dag?