DET ER MINDRE BELASTENDE å bygge flyplasser for fienden enn å få barn med ham. Svikerstemplet rammet etter 1945 tyskerjentene hardere enn tyskerarbeiderne og brakkebaronene, som ikke hadde brutt kjønnsmoralen ved å ligge med fienden, den mest foraktede formen for forræderi.
Bergens Tidendes serie om tyskerjentene minner om hvor sterkt det norske rettsoppgjøret etter siste verdenskrig ble et moralsk oppgjør. Det knesatte ordet landssvik som forsterkende synonym for landsforræderi. Sviket går dypere enn forræderiet. Den verste straffen for de tidligere NS-medlemmene ble svikerstemplet.
Kvinnene som hadde et forhold til tyskerne passet ikke inn i rettsoppgjøret, men ble en sentral symbolgruppe i det moralske oppgjøret, uttrykt i ordet tyskertøser.
MORALEN ble knyttet til seksualmoral, som i praksis ble kvinners moral. Tyskerjentene hadde brutt det arketypiske forbudet mot kvinners omgang med fiendens menn. Et annet sentralt begrep i 1945 var unasjonal holdning. Kjønnsmoralsk kunne dette uttrykkes som at tyskerjentene hadde vært utro mot nasjonen. Kjønnsmoral og nasjonal moral gikk sammen, og gav fordømmelsen dobbel kraft. Å være utro med fienden; det gis ikke verre utroskap – for kvinner.
Tyskerbarna hadde ikke gjort noe. Men fordi deres mødre hadde gjort noe, ble også barna dårlig menneskemateriale, nasjonale bastarder infisert av tyske gener. Lot det seg gjøre å deportere dem til Australia, som hadde tradisjon for å ta imot forbrytere? Begrunnelsen var at barna ville få det bedre der enn i Norge, hvor folket hatet dem. Den samme forklaringen ble gitt for internering av tyskerjentene: De måtte beskyttes. Men det isolerte også svulsten i samfunnslegemet, så det syke ikke fikk bre seg. Men hva altså med tyskerbarna, femtekolonnistene?
FORESTILLINGEN om det mindreverdige forsvant ikke i 1945. Noen, og vi snakker ikke om mannen i gaten, men om samfunnsautoriteter, så tyskerbarna som arvemessig mindreverdige. Tyskerjentene hadde forbrutt seg fordi de utgjorde en dårligere mennesketype, og førte skaden videre gjennom sine barn, produkt av Horen og Tyskeren.
Norge etter 1945 var ikke nazistisk, men myndighetene og andre autoriteter sto i et spenningsforhold mellom den gjenreiste rettsstaten, et erklært hensyn til folkets følelser overfor svikerne, og det at man bar med seg holdninger som innebar kategorisering av mennesketyper med skillet mellom det sunne og usunne. Regjeringens krigsbarnutvalg mente at det ikke var rettsstaten verdig å sende tyskerbarna til det krigsherjede Tyskland. Men noen tenkte på Australia. Intet tydet på lavere intelligens hos tyskerjentene, fastslo utvalget, men det var bekymring over deres mentale tilstand og arvestoffene barna hadde fått. Resultatet var ikke en linje, men sjangling.
Tiden avviste nazismens tenkemåte, men bar med seg rasehygienisk tankegods i en tradisjon som var eldre og bredere enn nazismen. Norsk rasehygiene ble oppfattet som noe annet, rett og slett en kamp for sunnhet mot det som truet den: Åndssvake, tatere, og nå tyskerjentene og deres barn.
Om tidligere NS-medlemmer kunne man senere si at de var blitt forledet eller hadde forledet seg selv av ideologiske eller opportunistiske grunner. De gikk ikke nødvendigvis med djevlehov, selv om de hadde begått landssvik. Ettertiden har ikke frikjent frontkjemperne, men interessert seg for hvorfor de ble frontkjempere. Det gir historisk innsikt, som er noe annet enn å unnskylde. For tyskerjentene, utenfor rettsoppgjøret, men likevel midt i det, stilte det seg annerledes. De gikk med den moralske bristen synlig som en hestehov.
VI OPPSUMMERER: Ettertidens kritikk av det som skjedde i 1945 og senere kan bli historieløs. Det er historieløst å overraskes over reaksjonen mot tyskerjenter under okkupasjonen og i 1945. Men det hører med til historien at i det lange løp synes disse kvinnene hardest merket. Tidligere NS-medlemmer og frontkjempere kunne beskrives ideologisk, og tyskerarbeidere og brakkebaroner glemmes. De hadde søkt arbeid og fortjeneste. Vi forklarer lettere ideologi og menns virke enn kvinners nasjonale utroskap. Det interessante er ikke reaksjonen i 1945 overfor kvinnene som gikk til sengs med fienden, seierherren så lenge det varte, men formen og den moralske særbehandlingen. Det interessante er også hvordan beskrivelsen av kvinnene og deres barn ikke bare uttrykker stemningen i 1945, men også holdningene fra før krigen.
KOMMENTARER Våre regler