Tribuneforfallet

Norske fotballarenaer tappes for tilskuere. Og kunnskap og folkeskikk. Kan det tenkes at det ene henger sammen med det andre?

DET KAN VÆRE BEDRØVELIG Å GÅ på fotballkamp, men det kunne vært til å leve med hadde det bare vært for at fotballkampen i seg selv var bedrøvelig. For det er en risiko man alltid løper.

Slik er ikke årsakssammenhengen nødvendigvis, ofte er tilskuerne minst like deprimerende som fotballkampen.

For norske fotballsupportere i fri og usensurert utfoldelse kan være en nedslående opplevelse. Nå sist var det den såkalte «Menigheden», Starts mest ihuga tilhengere, som viste at de nok kjenner sin bibelhistorie, men helt har glemt den anstendigheten som man forventer, kanskje særlig av de gudfryktige.

«Menighedens» Judas-sjikane av en tidligere Start-helt føyer seg inn i en lang rekke episoder med det til felles at de blamerer tilhengerne som gruppe og bringer skam over supportere i sin alminnelighet. Noen uker før Kristofer Hæstad fikk Judas-karakteristikken midt i fleisen på Ullevaal, var det Morten Gamst Pedersen som ble tråkket på – av sine egne, på landslagsarenaen.

I fjor fikk Lillestrøms Bjørn Helge Riise, i sin hjemby, Ålesund, høre at moren var en hore. Litt i samme gaten var Brann-tilhengernes skamløse påpekning overfor Steffen Iversen for noen år siden, om at han var sønn av en alkoholiker.

DET FINNES EN OPPFATNING blant norske fotballsupportere om at de spiller en rolle og gjør en forskjell. Om at de er fargerike og festlige og en avgjørende del av fotballopplevelsen, og slik har de skaffet seg fullmakt til å gjøre som de selv lyster. Jeg vet ikke hva Gamstens kroppsspråk, som reaksjon på sjikanen han ble utsatt for, gjør med selvinnsikten til en gruppe som mener seg hevet over all fornuft og ikke behøver å forholde seg til verken fakta eller realiteter, men som utelukkende lar seg styre av følelser.

Neppe mye, og det er et hjertesukk som bygger nettopp på kunnskapen om supporternes tilbøyelighet til å betrakte seg selv som uangripelige. Hensikten helliger middelet. Og dessuten, skulle ikke de, som betaler inngangspenger for å la seg underholde, ha lov til å ytre seg? Skulle ikke de, som følger laget sitt fra landsende til landsende, ha kvalifisert seg til å gi uttrykk for det som til enhver tid faller dem inn? Hets og sjikane inkludert?

NORSKE FOTBALLSUPPORTERE ER en uensartet gjeng, men i gruppens vold blir de forbausende ensartet. Kroppsarbeidere og akademikere. Håndverkere og intellektuelle. Klokker og prest. Stammetilhørigheten barberer bort ulikhetene og gjør dem alle så primitive som nettopp stammesamfunnet tillater dem å være. Der blir dommeren en jævel, motstanderen en idiot, og i moderne toppfotball, der pengene rår og lønningsposen avgjør hvor lojaliteten ligger, er de jo potensielle svikere, hele gjengen.

Det er blind patriotisme og primitivt engasjement. En gryte av følelser og opphisselse, raseri, hat og begeistring, der ingen ingredienser synes å være for sterke eller for usmakelige. Og skulle ytterligere legitimering for grovheter og overtramp behøves, finnes de i et utall av blogger og diskusjonsfora.

Det er alminnelig anerkjent at fotballen dekker et behov i oss for å være apekatt. I en gjennomregulert hverdag representerer tribunen en anledning til å være uskikkelig, til å legge vekk pentøyet og fornuften og ikle seg stammefargene og være rølp i nitti minutter.

DET ER IKKE SÅ MANGE SLIKE ARENAER tilbake. De typiske mannsarbeidsplassene med pin-up-bilder på veggene og grovt språk mellom barske karer er det få igjen av. Striledansene, som støtt kunne gi utløp for oppmagasinert aggresjon i form av en real nevekamp, er det så godt som helt slutt på. Samfunnet i sin alminnelighet har vært gjenstand for en feminisering som har frarøvet mannen flere av hans fristeder.

Men fotballtribunen er fremdeles hans.

Fotballen trenger patriotene, de som kjører fra Bergen til Bodø og tilbake for å heie på laget sitt. De som lever og ånder for, lider og feirer sammen med laget sitt.

Men fotballen trenger også de reflekterte patriotene. De som kan nyte en fotballkamp uten å gå av skaftet, og som kan se på fotball også med et blikk for det faglige. De som kan gi dommeren rett selv om avgjørelsen går i hjemmelagets disfavør, de som gjenkjenner en god prestasjon uavhengig av hvem som utfører den, de som kanskje til og med er rause og romslige nok til å applaudere en prestasjon begått av en spiller på motstanderlaget.

NÅR NORSKE FOTBALLTRIBUNER TAPPES, er det disse som forsvinner først. Fordi alternativet, tv-stolen, er så mye bedre. Der er omgivelsene mer kultiverte, kommentarene langt mer innsiktsfulle og faglig stimulerende. I den grad det er TV som beveger tilskuerne fra tribunen til sofaen, er det mer kvaliteten på dem enn kvantiteten, for TV 2 har skapt et produkt som holder høyt faglig nivå.

For fagmannen blir valget enkelt, og slik blir tribunen overlatt til kunnskapsløsheten, til bermen og de bare måtelig interesserte, de som er mer opptatt av måltidet enn av målene. Da blir arenaen et utrivelig sted å være, og på den måten kan nedgangen i publikumstallene fort bli selvforsterkende.

Hva synes du om norske fotballfans? Bruk kommentarfeltet.

Les også

KOMMENTARER Våre regler

Siste fra Knut Langeland

Poserende ingen lenger
stiller spørsmål ved

Før satt de på kafé. Nå kringkaster de 
Birkebeiner-tider på Facebook.

Enten er du med
han - eller så
er du mot han

Knut Langeland «beint fram likar» Northug. Gjer du?

fakta / tilskuertall

  • Tilskuersnittet i eliteserien i fotball har så langt i år falt med ti prosent i forhold til i fjor.
  • Rosenborg trekker flest tilskuere. Brann og Viking følger på plassene bak.

Relaterte bilder

Siste fra BT

Siste fra Adressa

Siste fra fevennen

Siste fra aftenposten

Siste fra aftenbladet