Politisk sensur?

NORSK KULTURRÅD har kommet i hardt vær fordi rådet omgjorde en innstilling fra sitt eget fagutvalg om å bevilge en million kroner til Morten Traaviks kontroversielle «Miss Landmine»-prosjekt. Er bergenskunstneren Traavik blitt offer for politisk sensur?

Hvis det faktisk forholder seg slik at rådet, som er Norsk kulturråds øverste organ, ellers aldri pirker borti anbefalingene fra sine mange fagutvalg, er ikke saken helt god. Når det dessuten dreier seg om et svært omstridt - for ikke å si: ubehagelig - prosjekt, kan mistanken om foul play lett forsterkes.

MEN MORTEN TRAAVIK fikk en halv million kulturrådskroner til første del av dette prosjekt. Ny støtte ble avslått med den begrunnelsen at det ikke var kommet inn nok nye elementer til å berettige statsstøtte til videreføring.

Atskillige tusen søknader om støtte passerer rådsmedlemmene hvert år. I mange og nitti prosent av tilfellene følges innstillingene fra fagutvalgene, men det går sjelden et rådsmøte uten at faglige anbefalinger på en eller annen måte overprøves eller modifiseres.

DET ER LETT Å SKRIKE opp om sensur. Det problematiske med en slik påstand er at den ofte verken lar seg bevise eller motbevise. Men Kulturrådet er ikke kjent for å drive med sensur. I den grad rådet høster kritikk i offentligheten, skyldes det tildelinger til «aparte»-prosjekt som særlig den politiske høyresiden godt kunne tenkt seg å stoppe.

Beklager, Morten Traavik, jeg tror ikke du er blitt sensurert.

MER SKREMMENDE enn en løst fundert påstand om politisk sensur ville jeg synes det var å få vite at de 13 kulturrådsmedlemmene bare driver sandpåstrøing. For hva skal vi med et råd som slavisk følger innstillingene fra sine ni fagutvalg? Hvem skal ha det store overblikket om ikke nettopp det organet som kan heve seg over snevre faggrenser og vurdere søknader og tildelinger i et helhetlig perspektiv?

DENNE SAKEN bør utløse den store, prinsipielle debatten om rollefordelingen mellom rådet og fagutvalgene. Ligger det for mye, for lite eller akkurat nok makt i fagutvalgene? Skal man følge anbefalingen fra Løken-utvalget, som ønsket seg et mindre, men kunstfaglig sterkere innrettet råd?

Breddeorientering er oftest av det gode; segregert fagkunnskap har sine begrensninger. Det er i hvert fall verdt å diskutere hvor sterke man skal tillate de rene faginteressene å bli.