I EN TID da kulturministeren har bestemt at antall norske spillefilmer skal opp; hvem har ansvaret for at de stadig flere hjemlige dokumentarfilmene blir vist?
Stefan Jarl, svensken som med sine slagkraftige produksjoner har bidratt til å prege svensk og nordisk virkelighetsforståelse, snur problemstillingen på hodet. På et seminar her i Haugesund om dokumentarfilmens plass på kino, spør han: - Hva faen har spillefilm på kino å gjøre? Hver dag kan vi se tre hundre spillefilmer på TV; skal vi da ha dem på kino, også!?
MANNEN BAK klassikere som «Dom kallar oss Mods» og «Ett anständigt liv» setter saken på spissen, men han har jo også et poeng. Hjemme i stuene våre kan vi la oss underholde til døde.
Selv om Stefan Jarl tar litt hardt i når han hevder at alle spillefilmer i dag ser likedan ut, de er upersonlige og kopierer hverandre slik at man ikke ser forskjell på Lasse Hallström og Martin Scorsese, er det unektelig blitt sånn at særpreg, en tydelig stemme og et klart engasjement er noe en oftest må til dokumentaristene for å finne. De lager filmer med personlighet, autentisitet og et tydelig anliggende, produksjoner som gjerne er lite markedstilpassede.
Og der ligger også problemet. Når femterangs amerikanske collegekomedier trekker ti ganger så mye publikum som den sterke, politisk kontroversielle «USA mot Al-Arian», blir valget enkelt for tallfikserte programsjefer.
Åge Hoffart, en veteran blant våre filmdistributører, mener at bare tre kategorier fungerer i dag: filmer som fyller et informasjonsbehov, slike som har et kontroversielt innhold eller som engasjerer oss følelsesmessig. Han mener at 20.000 solgte billetter bør være et passende suksessmål. Uten tro på at filmen kan nå så mange, er det ikke pengene og arbeidet verdt å satse på kinovisning.
HELDIGVIS SER FILMSJEF Christin Berg ved Oslo Kino mindre strengt på dette. Riktig nok mener hun ikke at alle dokumentarer skal gå på kino, men slik smale spillefilmer får slippe til, bør det samme gjelde for dokumentarer. Hun viser til «Smaken av hund», en produksjon som i all sin usaklighet ble nektet vist på begge våre største TV-kanaler. Den fikk en ukes visning i hovedstaden, kombinert med daglige debatter.
Her er vi kanskje ved kjernen i problematikken. Skal denne typen film nå ut, må den gis alternativ markedsføring. Distributørene og de største kinoene, i allianse med Norsk filmfond, må skreddersy lanseringsopplegg som gir slike filmer en reell sjanse.
Et forbilde, i hvert fall for de aller største byene, er nyetablerte Oslo dokumentarkino, et samarbeid mellom flere gode krefter.
Slik vi lenge har hatt solide støtteordninger for norsk skjønnlitteratur, bør tiden være inne for å legge til rette for et tryggere liv - med økte visningsmuligheter - for vår hjemlige og sårbare dokumentarfilmproduksjon.
KOMMENTARER Våre regler