Skjønnhet i en skavank?

Teatermannen Morten Traavik har satt i gang konkurransen «Miss Landmine Angola», som bl.a. har resultert i en fotoutstilling som åpner i Lepramuseet her i byen 26. mai.

Traavik har oppsøkt helsestasjoner i Angola og plukket ut kvinnelige deltakere til konkurransen. Angola var herjet av borgerkrig i 27 år, og det anslås at landet har 80.000 landmineofre, så kandidater å velge mellom har han neppe manglet.

Ti kvinner mellom 19 og 33 år er blitt presentert på nettet med foto og noen få biografiske opplysninger. Så har hvem som helst kunnet avgi sin stemme.

Traavik karakteriserer prosjektet som en blanding av kunst og bistand, med hovedvekt på det siste. Men hvor mye kunst og hvor lite bistand var det tale om i søknaden som Kulturrådet belønnet med en halv million kroner?

DEN GODE VILJEN til tross; her beveger han seg inn i et veritabelt minefelt hva etikken angår.

En ryggmargsrefleks sier at dette er grov utnyttelse av kvinner som allerede tilhører de laveste av de lave: I kraft av sitt kjønn står de svakt, og som funksjonshemmede nærmer de seg de utsortertes flokk. Kanskje får de sine femten minutters berømmelse, med tilhørende illusjon om en bedre fremtid. Men hva venter dem etterpå?

En missetittel av dette slaget er neppe stort å bygge et videre liv på.

Tiltaket som humanitært prosjekt virker unektelig noe underlig. Hvem er det som til syvende og sist tjener på dette? Morten Traavik som «kunstner»? Vinneren og de øvrige finalistene? Dessuten, kunne ikke ressursene vært brukt mer målrettet hvis bistanden i dette tilfellet skal være viktigere enn kunsten?

SAKEN HAR imidlertid også en annen side. Det er en menneskerett og et dypt menneskelig behov å bli sett. Å bli sett og akseptert som den man er, med sine fysiske eller sjelelige lyter. Hvor ofte ser vi funksjonshemmede på en norsk scene, eller på TV - med mindre det er tale om et nyhetsinnslag eller behov for en person med en eller annen skavank?

Situasjonen er visst ikke særlig bedre i sønderslåtte Angola.

Alle har vi godt av å bli konfrontert med våre bilder av det fysisk perfekte og vår tendens til å sortere folk etter utseende. Og vi vet, eller burde vite, at skjønnheten ikke ligger i det ytre.

MEN, IGJEN, da er en missekonkurranse knapt svaret, for den representerer bare et fesjå på «lavere» nivå, hvor det ytre fortsatt blir like viktig. Og kandidatbildene viser vakre kvinner uten synlig lyte. For alle de som har vært inne på www.misslandmine.org/misslandmine_project.html har ikke hatt annet grunnlag for å stemme enn bildene av kandidatene.

Når alt kommer til alt, er kanskje nettopp det sære ved dette tiltaket det som skal til for å få oppmerksomhet for saken og tvinge folk til refleksjon om et ubehagelig tema. Ifølge Morten Traavik er missekonkurranser populært i Angola og derfor velegnet til å skape oppmerksomhet.

SPØRSMÅLET blir likevel: Hvem er det som får oppmerksomhet, og hva skal sikre at dette ikke bare blir et jippo?