Helt på tampen av høstens sesjon vedtok Stortinget at Norge skal ratifisere Konvensjonen om kulturelt mangfold. Når tretti land har ratifisert konvensjonen, og det kan skje før året er omme, vil det gå tre måneder så trer den i kraft.
I oktober 2005 ble konvensjonsteksten vedtatt i generalkonferansen i UNESCO, FNs organisasjon for utdannelse, vitenskap og kultur. 148 land stemte for, fire avsto og to – USA og Israel – stemte imot.
Hva dreier dette seg om? Og hvorfor er det så vanskelig for supermakten USA å slutte seg til denne konvensjonen?
Det disse motsetningene fremfor alt setter på spissen, er hva kunst og kultur er og skal være. En av USAs sjefsdelegater til generalkonferansen, Richard Martin, uttalte i debatten at konvensjonen går ut over UNESCOs mandat fordi den faktisk dreier seg om handel. Med det fikk han sagt at fri flyt av tanker via ord, lyd og bilder primært er et handelsanliggende og kunst varer som skal omsettes.
U-landsmarkedene
En slik holdning er det nærliggende å se i sammenheng med det faktum at USA har inngått bilaterale handelsavtaler med en rekke utviklingsland, hvor disse gir avkall på retten til å bevare og støtte sine nasjonale audiovisuelle industrier, så som film, fjernsyn og musikk.
Slike avtaler gir amerikansk underholdningsindustri motstandsløs tilgang til u-landsmarkeder. Derfor er det så åpenbart i strid med USAs interesser å tiltre en konvensjon som så å si har stikk motsatt fortegn.
For UNESCOs konvensjon etablerer en felles, internasjonal plattform for å utvikle og iverksette kulturpolitiske tiltak. Den stadfester medlemslandenes rett til å vedta og gjennomføre en kulturpolitikk som legger til rette for et mangfold av kulturuttrykk.
Som kulturminister Trond Giske har påpekt, legitimerer konvensjonen den rolle en målrettet kulturpolitikk kan spille for å sikre kulturelt mangfold, både nasjonalt og internasjonalt. Derfor ser han det også som vårt ansvar å bidra til at konvensjonen iverksettes på en effektiv og forsvarlig måte.
Går det slik Giske tror, at konvensjonsteksten vil fungere som et generelt referansedokument for fremtidig lovgivning og politikkutforming innenfor kultur- og mediefeltet, kommer USA til å måtte slite litt med sin holdning.
Mer enn bare varer
Særlig fordi flere mektige forbundsfeller gikk over til «fienden» i løpet av den tiden saken var til behandling i UNESCO. Japan, India, Brasil og Mexico – land som er storeksportører av film, musikk, radio/tv-program og bøker – sto opprinnelig på amerikanernes side. Men de erkjente underveis at disse «eksportartiklene» er mye mer enn bare varer, nemlig uttrykk for ulike rike kulturelle særegenheter og identiteter.
Konvensjonen trekker i artikkel 1 opp en rekke mål og veiledende prinsipper. Den skal, som tittelen sier, verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk, og den skal
* skape forutsetninger for at kulturer kan utfolde seg og på fritt grunnlag og inngå i et samspill til gjensidig berikelse;
* oppmuntre til dialog mellom kulturer;
* fremme interkulturalitet, utvikle kulturelt samspill og bygge broer mellom folk;
* fremme respekt for mangfoldet av kulturuttrykk og bevissthet om verdien av dette på lokalt, nasjonalt og internasjonalt plan;
* stadfeste hvor viktig forbindelsen mellom kultur og utvikling er i alle land, særlig i utviklingslandene;
n bekrefte staters suverene rett til å bevare, vedta og gjennomføre politikk og tiltak som de anser som hensiktsmessige for å verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk innenfor sine territorier.
Vil fylle et tomrom
Selv om mye av dette kan høres ut som det Hamlet kaller «ord, ord, ord», viser motsetningene mellom USA og resten av verden at konvensjonen kan få praktisk betydning og bli en trussel mot monopolistiske handelsinteresser knyttet til produksjon og eksport av kunst- og kulturuttrykk.
I dag finnes ingen generell rettslig bindende kulturkonvensjon på globalt plan, derfor vil denne fylle et tomrom. Regjeringen lanserte tidligere i høst sitt utkast til en norsk kulturlov. Mange ser det som noe tynt og veldig generelt, en minimumslov. Men den fastslår noen prinsipp som er i UNESCO-konvensjonens ånd. Tanken er at loven skal styrke kulturen som sektor og gi den en lovforankring slik mange andre samfunnsoppgaver har.
Like lite som det er grunn til å ha overdrevne forventninger til effekten av en norsk kulturlov, er det grunn til å tro at konvensjonen om kulturelt mangfold vil kunne demme opp mot den hegemoniske posisjonen de mest kommersialiserte kulturuttrykkene allerede har skaffet seg.
Det man kanskje kan håpe på når konvensjonen har fått virke en stund, er at den bidrar til å styrke kulturdimensjonens grunnleggende rolle i utformingen av politikk basert på prinsippet om bærekraftig utvikling.
KOMMENTARER Våre regler