OVERGANGEN fra tradisjonelle skolebøker til digitale læremidler i den videregående skolen omtales ofte som «den stille revolusjonen». Men den påståtte stillheten er blitt kraftig spjæret etter hvert som det går opp for stadig flere lærere og elever hva denne revolusjonen foreløpig innebærer.
For deler av norsk skole er NDLA blitt det nye skjellsordet. Bak den uskyldige bokstavkombinasjonen ligger Nasjonal Digital Læremiddelarena, et fylkeskommunalt læreverk på nett som for tiden mest fortoner seg som en kamparena. De krigførende parter møtes daglig i avisspaltene, med sterke ord og drøye påstander.
Hva dreier dette seg om?
Det handler om penger, pedagogikk og språk. Muligens i nevnte rekkefølge. Men også om overordnede problemstillinger som styrings- eller medbestemmelsesrett, monopolisering og kvalitet.
BAK NDLA står alle landets fylkeskommuner, med unntak av Oslo. Prosjektet går ut på å kjøpe inn, utvikle og kvalitetssikre digitale læremidler for den videregående skolen. Læremidlene ligger fritt tilgjengelig på nettet, og på NDLAs hjemmeside loves det at «Her vil du etter hvert finne lærestoff som gir deg mulighet til å nå kompetansemålene i læreplanen. Du finner lærestoffet presentert som tekster, oppgaver, video, animasjoner, spill, bilder og tegninger.»
Med virkning fra høsten 2007 har elever i videregående skole lovfestet rett til gratis læremidler. Som skoleeier bekoster fylkeskommunene innkjøpene - og bestemmer hva som skal kjøpes inn. Disse to enkle fakta, pluss et ønske om å spare penger, synes å ligge til grunn for etableringen av NDLA. Men dette igjen innebærer at fylkene også i økende grad blir stående som produsent av læremidlene.
Som vi tidligere har skrevet om i BT, opplever de videregående skolene et visst press fra fylkeskommunene om å bruke nettressursene fra NDLA. De er jo gratis. Dette presset vil lett kunne øke til tvang. Fra staten får fylkene en årlig overføring til innkjøp av læremidler. I fjor styrte fylkeskommunene 10 prosent av disse bevilgningene inn i NDLA, i år kan prosenten bli doblet. Og det stopper neppe der. Jo mer som brukes på NDLA, desto mindre blir det igjen til innkjøp av bøker og materiell fra andre leverandører, primært de store forlagene.
I SIN YTTERSTE KONSEKVENS kan det ende med et offentlig monopol. NDLA viser imidlertid til at de ikke utvikler alle læremidlene selv. Minst 40 prosent skal kjøpes inn fra andre produsenter av læremidler. Men Forleggerforeningens medlemsbedrifter, som lenge har produsert digitale læremidler, nekter å medvirke til noe som vil kunne sage av greinen de selv sitter på.
Forlagene opplever dette som konkurransevridende. Den norske Forleggerforening innhentet en betenkning fra professor dr. juris Olav Kolstad, den konkluderer med at «finansieringen av NDLA innebærer statsstøtte i strid med EØS-avtalens artikkel 61(1).» Med grunnlag i dette forbereder Forleggerforeningen nå en klage til EFTAs overvåkingsorgan, ESA.
MEN KAN IKKE NDLA representere en positiv utvikling, der skoleverket så å si får skreddersydd læremidlene sine nettopp fordi det er skoleeierne selv som produserer dem?
Reaksjonene fra skolehold tyder ikke på det. Lærerorganisasjonene protesterer fordi nyordningen kan føre til faglig ensretting, ved at utvalget blir kraftig redusert og lærerne langt på vei fratas muligheten til på fritt grunnlag å velge mellom ulike læremidler. Dessuten er det fremkommet mye kritikk mot det faglige innholdet i de nye læremidlene og mot oversiktligheten og funksjonaliteten på sidene.
Videre påpeker leseforskere det uheldige i at alt skal gjøres digitalt. De mener - som også enkelte brukere bekrefter - at det er tyngre å lese lange, komplekse tekster på PC-en enn på papir. Og fra nynorskhold er det kommet heftige protester på den til dels hjelpeløse nynorsken i mange av tekstene. I forrige uke sendte Nynorsk Forum, som representerer 24 riksdekkende nynorskinstitusjoner, et skarpt protestbrev til styret i NDLA. Der påpekes det bl.a. at nynorskbrukende elever er språklig svært usikre, og at læremidler som ikke holder mål kun bidrar til å gjøre dem enda mer usikre.
NOE SOM BØR BEKYMRE alle parter, er begrunnelsen for å etablere NDLA. I sakspapirene som ligger til grunn for de enkelte fylkenes vedtak om bevilgninger til drift av NDLA, omtales ikke pedagogiske fortrinn eller andre læringsmessige gevinster av ordningen. Den eneste begrunnelsen er hvor mye en mener å kunne spare ved å kutte ut trykte bøker og i stedet legge lærestoffet ut på nettet.
Dette er klar og ærlig tale, men ikke særlig betryggende for dem som ser lenger enn til bunnlinjen.
Hva mener du om digitale læremidler i skolen? Bruk kommentarfeltet.
KOMMENTARER Våre regler