Mennesket i politikken

DET OVERRASKER IKKE at den tyske sosialhistorikeren Jürgen Kocka får Holbergprisen, men at han får den nå, året etter en annen sosialhistoriker. Dobbelt gledelig er ellers at den utrydningstruede Nils Klimprisen er sikret videre liv og i år går til en ung forsker ved Universitetet i Bergen, juristen Jørn T.R. Jacobsen.

Av økonomiske grunner truet styret for Ludvig Holbergs Minnefond i fjor med å nedlegge Nils Klimprisen, som skal gå til unge, fremragende forskere i Norden. Jeg håper et så bakstreversk forslag bare var ment som krisemaksimering. Uansett, Kunnskapsdepartementet sa nei til økt støtte, men universitetsledelsen reddet situasjonen ved å frita stiftelsen for betaling av husleie og administrasjonskostnader. Dette betyr at også det verdifulle prosjektet Holberg i skolen får leve videre.

DET ER FRISTENDE å se tildelingen av Nils Klimprisen til Jørn Jacobsen (33) som et forsiktig politisk signal. For det nordfjord-bergenseren beskjeftiger seg med i sin forskning, er hvordan dagens strafferett beveger seg mot mer kontroll av borgerne. Da er vi direkte inne i den skremmende utviklingen som følger av den ulykksalige og forfeilede "krigen mot terror". Fagkomiteen viser bl.a. til at Jacobsen i sin doktoravhandling fra 2008, med den beskjedne tittelen "Fragment til forståing av den rettsstatlege strafferetten", analyserer helt grunnleggende spørsmål og kritiserer tendensene også i Norge i retning av en såkalt pre-aktiv strafferett, der man i terrorbekjempelsens navn kan kriminalisere forberedende handlinger.

Om ikke denne tildelingen er politisk i sin intensjon, er den i det minste mer aktuell enn kanskje noen av de foregående. Dette er ellers andre gang prisen går til en norsk forsker i 2005 tilfalt den klassiskfilologen Dag Trygve Truslew Haug ved Universitetet i Oslo.

HOLBERGPRISEN på 4,5 millioner kroner går altså til tyske Jürgen Kocka (70 i april). Han har ikke bare sett historiefaget endre seg i sin tid som historiker, han har også selv bidratt til denne endringen. Det er særlig hans innsats for å fornye tysk historieforskning som trekkes frem i prisbegrunnelsen. I likhet med fjorårets prisvinner, amerikanske Natalie Zemon Davis, er han sosialhistoriker. Men de har likevel en nokså forskjellig profil. Der hun la stor, til dels avgjørende, vekt på enkeltmenneskets rolle i historien, kombinerer Kocka på en helt annen måte personalhistorie og politisk historie.

Gjennom den såkalte Bielefeldskolen, som Kocka grunnla sammen med sin kollega Hans-Ulrich Wehler, frembrakte han et paradigmeskifte i tysk historieskriving. I et fag som på tysk grunn i ekstrem grad var opptatt av ledere og eliter, tunge institusjoner og tunge strukturer, store begivenheter og politiske prosesser, betonte Kocka viktigheten av såkalt sosialstrukturelle fenomen. Han åpnet opp for beslektede samfunnsvitenskaper og la større vekt på komparativ forskning – gjerne i et internasjonalt perspektiv. Ambisjonen var en slags "totalhistorie", som omfatter økonomi, sosiale forskjeller, politikk og kultur. Av dette fulgte hos Kocka en konsentrasjon omkring tema som arbeids- og arbeiderhistorie, det europeiske borgerskapets historie og DDRs sosialhistorie, men med forgreninger i ulike retninger. Sin doktoravhandling fra 1968 viet Kocka bedriftsledelse og hvitsnipparbeidere. Arbeid, klasseforskjeller, mobilitet, etnisitet, kjønnsrelasjoner, urbanisering og "vanlige" menneskers liv er blant temaene i det vide spekteret han har behandlet. Den som ønsker et optimistisk blikk på det som av mange defineres som et av fremtidens største problem, eldrebølgen, kan lese artikkelen "Chancen alternder Gesellschaften" (http://www.altern-in-deutschland.de/pdf/publikationen/kocka_2007.pdf) – og huske på at Tyskland er verre stilt enn Norge.

MED SIN familiebakgrunn fra historisk omstridte Sudetenland og fordrivningen av tyskerne derfra etter kapitulasjonen i 1945, er det ikke til å undres over at Jürgen Kocka også har interessert seg for nazitiden. Riktig nok har han aldri støttet aktivitetene til de ulike foreningene for fordrevne. Men betydningen av å miste hjem og opphav har gjort ham immun mot det utpreget nasjonaltyske og samtidig vist ham hva slike erfaringer kan få å si for enkeltmennesket.

Det kan derfor ikke overraske at Kocka på slutten av 1980-tallet engasjerte seg sterkt i den berømte "historikerstriden" i Tyskland. Den raste i tre år og var en intellektuell og politisk debatt om forståelsen av Holocaust. Her sto Kocka på samme side som en annen holbergprisvinner, Jürgen Habermas, i synet på dette som noe helt enestående som ikke kan sammenlignes med verkens Stalins eller Pol Pots folkemord, fordi jødeutryddelsen ble utført av en høyt utviklet vestlig nasjon.

Hva må til for at norske historikere på samme måte skal engasjere seg i offentlig debatt? Her strekker ikke min fantasi til.

FOR ØVRIG minner jeg nok engang om at Ludvig Holbergs Minnepris også kan tildeles teologer.

PRISVERDIG: Årets Holbergpris går til den tyske sosialhistorikeren Jürgen Kocka. "Han er kreativ og dyptpløyende, og evner å stille de store spørsmål, både når det gjelder teori og fortolkning, og han har sans for de brede implikasjoner av de emner han behandler", heter det i fagkomiteens begrunnelse.