Ikke helt lost ennå

Lost Weekend lever et farlig liv. Etter noen år med alvorlig svikt i økonomistyringen og for dårlige rapporteringsrutiner, er festivalen avhengig av at årets underskudd blir håndterbart. Ellers kan det bli kroken på døren.

Det ville være ille. For Lost Weekend har for lengst etablert seg som en frodig blomst i festivalfloraen og klart dokumentert at den er liv laga. Mye ligger vel til rette ute i Kollevåg for at festivalen skal bli den suksesshistorien den etter etpar år så ut til å skulle bli. Fra naturens side er forholdene nærmest perfekte, for som arena har området mer å by på enn de aller fleste som konkurrerer om sommerens festivalpublikum.

Både camperne og de dagsbesøkende kommer til vel tilrettelagte arenaer. Slik scenene er plassert, får vi en passelig vandring fra konsert til konsert. Og for teltfolket var stillecampen det nye av året, sikkert et kjærkomment tilskudd for mange - for gjennomsnittsalderen på publikum er overraskende høyt.

I kvalitet ligger de tre scenene neppe under gjennomsnittet for slike festivalspillesteder her til lands, snarere over. Og det tekniske utstyret er åpenbart av god konsertstandard. Betjent av dyktige lydfolk, en del av dem tydeligvis fra artistenes egen stab, ga anleggene et lydbilde som Lost Weekend ikke trenger skamme seg over. Selve arrangementsavviklingen virket også profesjonell.

Enkelte publikummere ønsker seg flere utenlandske artister. Men for Lost Weekend er det helt avgjørende å finne en balanse mellom de kostbare og de «billige» som gjør at sluttregnskapet går opp uten røde tall. Utenlandsk er heller ikke synonymt med kvalitet. De mange femmerne i BT-anmeldelsene forteller dessuten at ledelsen har truffet godt med årets program.

Likevel; den tøffe konkurransen på festivalmarkedet kan nok gjøre det nødvendig å gå bort fra dagens trygge booking, som i noen tilfelle grenser til det kjedelige. Mer særpreg og større mot må bli oppskriften, i så måte anviste Flaming Lips-suksessen en mulig vei å gå.

Problemet denne gangen var nok været. Det er grunn til å tro at all væten fra oven la en demper på folks festivallyst, og at en viktig forklaring på besøksnedgangen i forhold til det vær- og publikumsmessige knallåret 2006 ligger der. Samtidig er det grunn til å peke på at PR-arbeidet foran årets festival har vært elendig, grensende til ikke-eksisterende.

Lost Weekend gikk inn i sin syvende sesong med et drygt underskudd. Nå ser det ut for at festivalen får en gjeldssaneringsavtale med alle kreditorene. I så fall gjenstår ubetalte regninger på vel 700.000 kroner. Hvis snille onkler og tanter i det lokale næringsliv tar hånd om dette, er mye gjort.

Men det vil neppe forundre noen om de gode hjelperne blir sittende en stund på gjerdet for å avvente utfallet av årets festival. Mye dreier seg nå om tillit. Det ville være sterkt å beklage om Lost Weekend måtte opphøre, men i så tilfelle faller festivalen på egne gjerninger.