Havmann blir grotteboer

Det overraskende er at han ville. Hvor skal han nå fortøye båten sin? I Frognerkilen?

Siden staten i valg av "æreskunstner" – for øvrig en noe antikvert praksis – har alternert mellom komponister og diktere, var det en dikter som nå "sto for tur". Og da var Jon Fosse knapt til å komme utenom. Riktig nok har vi flere fremragende forfattere som har gjort seg sterkt gjeldende utenfor landets grenser – eksempelvis Per Petterson og Dag Solstad. Men Fosse har likevel nådd en utbredelse og posisjon som ingen annen siden Henrik Ibsen, og har de siste ti-femten årene stått frem som en litterær eksportartikkel av ypperste rang.

Les også

- En klok og riktig beslutning

Det var Lars Roar Langslet som først foreslo Jon Fosse.

Dessuten deler han en viktig egenskap med sin forgjenger i Henrik Wergelands gamle bolig, komponisten Arne Nordheim: Han er ingen tradisjonalist, men en fornyer. De første grotteboerne, Christian Sinding og Arnulf Øverland, var så visst ingen barrikadestormere da de inntok Wergelandsveien 2. Det er vel strengt tatt ikke Jon Fosse heller, men han står for noe langt mer radikalt i kunsten enn disse to, og befinner seg sånn sett mye nærmere Arne Nordheim.

I en tid da Høyre går til angrep på sidemålet (les: nynorsken), skal vi heller ikke undervurdere den symbolske betydningen av at det er en nynorskdikter som nå blir nærmeste nabo til kongen. I så måte kommer dette som en betimelig påminnelse om at vi i 116 år har hatt to sidestilte målformer her i landet.

Kulturministeren har ikke tatt diskusjonen – i hvert fall ikke offentlig – om Grotten kanskje nå burde brukes til noe annet enn kunstnerbolig. Flere alternative forslag har vært kastet frem, bl.a. å omgjøre huset til et museum over Henrik Wergelands liv og virke. Nå får vi tro at Jon Fosse blir boende der i mange år, dermed er den debatten, som aldri egentlig tok helt av, å anse som død.

Men hvordan skal det gå med vestlendingen Fosse når han nå får fast bostedsadresse i hovedstaden? Hva slags omgivelser er det å sitte og dikte i? Riktig nok har han Litteraturhuset noen hundre meter unna, og nederst i Slottsparken kan han jobbe temmelig uforstyrret, for Arne Nordheim sørget for å få gjort det vesle huset lydisolert. Trelags glass som flyter i en ramme av stål og gummi i alle vinduer, holder effektivt all støy unna. Men bølgeskvulp, måseskrik og dunking av firetaktsmotorer vil heller ikke trenge gjennom. Heldigvis følger det ikke bo- og driveplikt med Grotten, og æreskunstneren kan selvsagt trekke seg tilbake til mer "autentiske" omgivelser når behovet for dikterisk inspirasjon melder seg.

Nasjonal heder supplert med fritak for husleie, strøm- og renovasjonsutgifter er sikkert vel og bra, men hva når Vestlandet dreg? Da skal han vite at hit er han alltid velkommen tilbake!