En internasjonal suksesshistorie

I løpet av få år har Bergen Kunsthall prestert det kunststykket å etablere seg i fronten av den internasjonale samtidskunsten – og samtidig tredoblet publikumsbesøket på utstillinger av kunst mange finner "uforståelig".

Ikke bare det; Kunsthallen ledes også av en kompromissløs direktør, Solveig Øvstebø, som står beinhardt på at kunsten ikke skal tilpasse seg publikum, den skal ikke være "folkelig". Men de som lager utstillingene er forpliktet til å gå i dialog med publikum, derfor er formidlingskapasitet blitt styrket for bedre å guide besøkende gjennom kunsten.

År for år har tilstrømningen økt, og av årsberetningen for 2010 fremgår det at publikumsbesøket nå har passert 75.000. Til sammenligning er tallene for Kunstnernes Hus i Oslo i overkant av 40.000. Der har de ligget i årevis, og av dette utgjør Høstutstillingen alene omkring 30.000 – en utstilling Kunstnernes Hus kun leier ut arealer til og ikke selv har arbeid eller utgifter med. Likevel mottar de fremdeles mer i statsstøtte enn Bergen Kunsthall, selv om forskjellen er blitt redusert år for år.

Mens Kunstnernes Hus står på stedet hvil, gjennomløper Kunsthallen en rivende utvikling. I arkitekt Landmarks forbausende funksjonelle utstillingsbygg har det skjedd rene revolusjonen de siste ti årene. Formelt fikk dette sitt uttrykk ved at institusjonen endret modell for bedre å være i dialog med tidens kunstuttrykk. Som en motreaksjon til modernismens hegemoni i norsk kunstliv, gikk man i dialog med den såkalt nye kunsten. Slik skapte Kunsthallen seg et rom mellom den verksbaserte kunstinstitusjonen og den kontekstuelle, som gjør institusjonen selv til kunst.

Samtidig ble perspektivet kraftig utvidet. Nå skulle de nyeste internasjonale impulsene inn, og kunstnere fra Kontinentet og USA ble hentet, gjerne med ferdig produserte utstillinger. Men å være passive mottakere passet ikke den vesle staben i Rasmus Meyers Allé; snart begynte de å produsere og kuratere sine egne utstillinger. Skulle institusjonen bli synlig i dette landskapet, måtte den selv definere hva som er interessant i samtidskunsten og hvilken rolle den ønsket å spille der.

Les også

Norske byggeklosser

StatoilHydro ga Camilla Løw kunstnerisk frihet i tre år. Nå er hun klar med separatutstilling i Bergen Kunsthall.

Når Kunsthallens historie skal skrives, blir trolig festspillutstillingen i 2005, Elmgreen & Dragsets "The Welfare Show", stående som en merkestein. Den var kuratert av Solveig Øvstebø, og den vakte tilstrekkelig internasjonal oppmerksomhet til å bli eksportert til anerkjente gallerier i Wien, London og Toronto.

Siden har "internasjonaliseringen" bare tiltatt sesong for sesong. Årlig eksporteres en eller flere produksjoner til toneangivende institusjoner i utlandet. Dessuten samproduseres utstillinger med viktige gallerier og kunsthaller i Europa og USA. Og i 2008 ble Runa Islam-utstillingen Center of Gravity, også den kuratert av Solveig Øvstebø, nominert til den prestisjetunge Turner Prize i England.

Paralellt med dette gjøres stadig mer ut av publikasjonsvirksomheten. De forseggjorte og meget omfangsrike utstillingskatalogene er blitt svært populære og bestilles av kunstinteresserte "verden over", ifølge årsberetningen. Så stor er etterspørselen, at Kunsthallen har måttet ansette en person til å håndtere alle henvendelsene.

Les også

Gatekunst for gateaviser

Vil du se 40 verk av gatekunstnere fra hele verden, har du bare én sjanse: I kveld.

Det toppet seg selvsagt med den fyldige antologien om biennaler, basert på det vellykkede symposiet i Kunsthallens regi høsten 2009. Den er allerede blitt pensum på prestisjetunge universitet i USA, den danner utgangspunkt for internasjonale konferanser (senest på Stedelijk Museum Amsterdam, hvor Øvstebø var en av foredragsholderne) og den skal utgis i Kina.

Både antologien og symposiet i Bergen har fått bred omtale i internasjonale fagtidsskrift. Nå er Kunsthallen til dels godt synlig i viktige samtidskunstpublikasjoner som Artforum (New York), Frieze Magazine (London), Afterall (London), Flash Art (Milano), Modern Painters (New York), Cura (Roma), Zerodeux (Nantes), Map Magazine (Glasgow), Les Inrockuptibles (Paris) og Sleek (Berlin).

Dette igjen har gjort at stadig flere utenlandske institusjoner, gallerier og kunsthaller blir oppmerksomme på hva som skjer i Bergen. Flere ønsker å samarbeide om utstillinger; noen sender også delegasjoner hit for å lære suksessoppskriften til en liten institusjon i en liten by i utkanten av verden. Rett over sommeren kommer representanter for et kunstsenter i Basel.

Les også

Kulturløft i vest

Den totale kunstpotten økes med nesten ti millioner i Sogn og Fjordane og 15 millioner i Hordaland.

At dette er positivt for en by som i kulturell sammenheng tar mål av seg til å bli "Nordens fremste arena for nyskaping, modighet, åpenhet og kreativitet", sier seg selv. Med tanke på Bergens ambisjoner om en samtidskunsttriennale, den første i 2013, er det opplagt at Kunsthallens svært kompetente stab representerer en viktig ressurs.

Men kulturbyråd Harald Victor Hove bør helst ikke falle for fristelsen til å plukke folk fra Kunsthallen når han skal bemanne opp sin triennalestab. Ingen tvil om at Solveig Øvstebø kunne blitt en dyktig triennalesjef, ganske særlig siden hun har vært med å levere det som trolig blir modellen for denne satsingen – med en tydelig vending bort fra politikk og byplanlegging til en rent kunstfaglig agenda.

Også her gjelder imidlertid devisen never change a winning team. Det er et vinnerlag som driver Kunsthallen. Folk til å ta hånd om triennalen kan hentes utenfra, så kan Kunsthallen heller bidra som kunnskapssenter, dialogpartner og nettverksbygger – og ellers videreføre dagens viktige arbeid.

Synspunkter? Si din mening her.