BIFF gjør uten tvil Bergen litt større. Gjennom rundt 70 fiksjonsfilmer og over 40 dokumentarfilmer fra de fleste av verdens hjørner, er byen for en kort uke nesten som en verdensmetropol å regne - i alle fall hva filmopplevelser angår. Det tar ingen skade av.
På sitt sjette år er festivalen i ferd med å finne «sin» plass i den norske filmfestival-klassen. Mens Haugesund kjemper for å beholde sin status som Den norske filmfestivalen, Tromsø sleper på sin skarpe profil for kunstfilmer for de litt mer spesielt interesserte, Oslo dyrker den tunge, politiske profilen i Film fra Sør og årets nykommer Kosmorama i Trondheim så vidt har startet sin identitetssøkning, fremstår BIFF i år som enda mer samfunns- og politisk engasjert, men likevel ikke uten de brede filmuttrykkene som enhver festivalarrangør vet må til for å lokke publikum inn til mørkets gjerninger.
Eneste sjanse
Det er en imponerende liste som den ustoppelige festivalleder Tor Fosse legger frem i år, etter å ha trålet filmfestivaler verden over siden november i fjor. Mange av filmene som vises på BIFF, ville aldri ha nådd norske kinolerreter uten festivalen. Det er også denne festivalens fremste eksistensberettigelse. Da blir diskusjonen om hvorvidt det er for mange filmfestivaler i Norge som kjemper om de samme filmene mindre interessant. Publikum i Bergen er forskjellig fra publikum i Haugesund, Tromsø, Oslo og Trondheim, og hva en matlei bransje måtte mene om festivalinflasjon blir også uviktig for dem som har sin eneste mulighet til å få et blikk inn i filmindustriens - tross alt - mangslungne virkelighet, gjennom festivalene.
Førpremierer
Men årets festival har også sikret seg en rekke førpremierer på filmer som senere kommer som ordinære visninger på kino. Blant annet filmen som nettopp fikk Nordisk Råds filmpris, danske Per Flys «Drapet», som er siste del i en trilogi med forgjengerne «Benken» og «Arven». Her finner vi også årets Gullpalmevinner i Cannes «Barnet», en annen mye omtalt Cannes-film, «Gudenes kamp», og Gulløve-vinneren fra Venezia, «Brokeback Mountain». Å få sett viktige filmer før de kommer på kino, gir som kjent god street-cred blant cinefile, og sånn sett gir årets festival god valuta for pengene.
Dokumentarer
Den voksende publikumsinteressen for dokumentarfilmer kan kanskje BIFF innkassere noe av æren for, ved at de tidligere har ryddet god plass til denne sjangeren. I år er den større enn noensinne, og selv reklamerer festivalen med at den er blant de største dokumentarfilmfestivalene i Norden. Dokumentarfilmer er ofte synonymt med politiske filmer, noe også de mange filmene om krig og konflikter, terror og religion, fattigdom og internasjonal storpolitikk reflekterer. Men her er også flere musikkfilmer og musikalske portretter. Blant disse er den canadiske «Metal: A headbanger's journey», der filmskaperen blant annet har vært i Bergen, og fått vite hvorfor kirker bør brennes...
Seminarer
På slutten av festivalen er det avsatt tid til fire seminarer; et om religion og konflikter, et om barn i krig, et om posttraumatisk stresslidelse og et om Tsjetsjenia - alle med både lokale, nasjonale og internasjonale eksperter i panelene. I tillegg er det laget egne undervisningsopplegg for videregående skoler og et annet for 10. klassinger som ledd i den kulturelle skolesekken. Det skulle med andre ord være rik anledning for dem som bryr seg om verdens skjeve gang til å ta innover seg elendigheten.
I fjor var ble det løst 34.000 billetter til BIFF. Arrangøren håper på å slå den rekorden i år. Programmet for årets festival innbyr til det. Personlig har jeg blinket meg ut én favoritt, jeg for ingen pris vil gå glipp av; «Crossing the Bridge - The Sound of Istanbul» av den tidligere Gullbjørnen- og FIPRISCI-vinneren fra Berlin i fjor, tyrkeren Fatih Akin. Filmen er en dokumentarisk reise inn i verdensmetropolens musikkliv der øst og vest møtes. Sannsynligvis er det lenge før Bergen kan påberope seg en slik metropolstatus. Inntil videre får vi nøye oss med en filmreise.
