STYRET i Språkrådet ville ha ham. Administrasjonen i Språkrådet ville ha ham. Hodejegerfirmaet ville ha ham. Trolig ville også embetsverket i Kulturdepartementet ha ham. Men for Anniken Huitfeldt er tydeligvis Kjell Lars Berge en umulighet som språkrådsdirektør. Det hadde vel ikke engang hjulpet om han skiftet kjønn.
Berge (52), som er professor i tekstvitenskap ved UiO, er en anerkjent kapasitet på språkområdet, men tilfredsstiller tydeligvis ikke statsrådens strenge krav. Da må det være tillatt å spørre om hun har fått ham i vrangstrupen fordi han har kritisert henne offentlig. Eller henger det slik sammen at hun er på utkikk etter en som primært kan være personalleder for en administrasjon på 30 personer, dernest har store kunnskaper om statsforvaltningen og i neste omgang gjerne også besitter litt språkfaglig tyngde?
HVIS DET ER slik Huitfeldt prioriterer, får vi bare prise oss lykkelige over at hun ikke styrte departementet den gang fargerike Sylfest Lomheim ble språkdirektør. For da hadde han neppe kommet i betraktning. I stedet hadde vi sittet med en grå departementsmus som i hvert fall ikke ville våget å si kulturministeren imot.
50–60 kandidater har vært forespurt, noen flere ganger. Hvor skal det nå letes? I de innerste kroker blant dem som sjelden opplater sin røst og har null autoritet? Og hvorfor er disse kvalifikasjonene blitt så viktige når de ikke var nevnt med et ord i utlysningsteksten?
NÅ forlenger Huitfeldt ansettelsesfarsen ved å lyse ut stillingen på nytt. Trolig i januar. Da har det gått nesten et år siden første utlysning. Min fulle honnør til de fire som valgte å forlate styret i protest. Jeg skjønner ikke hva som får de gjenværende til å bli.
Dette handler om språk på flere nivå, og i denne saken bedriver departementet en språklig tilsløring som er like hjelpeløs som den er freidig. For hva er begrunnelsen for å utlyse stillingen på nytt? Jo, at den er så viktig at det trengs mer tid og at man ønsker «et bredere utvalg av kandidater». Anniken Huitfeldt har visst i hele sin tid som kulturminister at Sylfest Lomheim ikke ville ta et nytt åremål, likeledes er hun vel kjent at det forestår et stort og viktig arbeid med å følge opp språkmeldingen. Dette står nå på vent.
ANSETTELSEN av direktør i Kulturrådet ble passe uryddig. Den prosessen vi her snakker om er ekstremt uryddig, med «uformelle kontakter», innkalling av styremedlemmer enkeltvis til statsråden bak styreleders rygg, høy temperatur og mye ullent snakk. At pressemelding om saken gikk ut fredag ettermiddag, skyldtes nok et håp om at dette skulle drukne i støyen rundt ansettelse av Anne Aasheim som kulturrådsdirektør.
En sørgelig bieffekt av disse dilettantiske og langtrukne ansettelsesprosessene, er selvsagt at behandlingen av slike ansettelser i sentrale kulturstillinger bringes i vanry og at kvalifiserte søkere kvier seg for å melde sin interesse.
