Dødsraset

kommentar

Det var den høsten regnværet ble mer enn et trassig Vestlandsfenomen.

Vi er vant til regnfulle dager og netter her på Vestlandet. I resten av landet lurer de av og til på hvordan vi holder ut alt regnet, men vi gjør det. Vi holder ut. Og det er omtrent bare her vest at man kan ane et kollektivt sukk av skuffelse når regnværsrekorder likevel ikke blir slått. Da hadde det i hvert fall vært godt for noe, alt vannet.

I fjor høst ble en annerledes regnværshøst. Den var mørkere og våtere enn ellers. Den ble innledet med nyheten fra New Orleans, der været drepte og raserte. Like etter at høsten var i gang, for akkurat ett år siden, skulle været drepe og rasere her, hos oss, på Vestlandet. Hos oss, som har lagt oss til lyden av hamrende regndråper tusenvis av ganger, og knapt vært bekymret for noe mer alvorlig enn en lekkasje eller to.

Vi kjenner tragedien. Vi vet at til sammen fire mennesker ble drept etter intenst regnvær, og påfølgende jordskred i fjor høst. 19 familier mistet hjemmene sine.

Med «Katrina» og flere andre orkaner friskt i minne, var det fristende å sette de dødelige regnværsnettene inn i den store klimasammenhengen. Det kan godt være at klimaendringene kan spennes som en grå himmel over det hele. Men det er mange andre, mer nærliggende problemstillinger som bør ligge før i køen.

Det har knapt vært bygd så mange hus i Norge noen gang som nå. Vi bygger overalt. Mens husene før ble plassert der naturen sa det var passende, med tanke på vind og vær, bygger vi nå hvor det skal være. Vi går litt lenger ned i bakken, litt høyere opp på toppene, litt lenger ut mot kanten av stupet, og vi tror at alt vi vet gjør det litt tryggere. Utsikt har aldri vært priset så høyt, og det skorter på plassen. Det er ikke rart at skrentene bebygges. Og vi må jo tro at det er trygt når det er lov å bygge der, må vi ikke?

Tragedien i Hatlestad Terrasse viste at vi ikke nødvendigvis kan tro det. Heller enn å tro det, er vi blitt minnet om utbyggernes kontinuerlige kamp for å få bygge på stadige flere steder, i flere områder. Først etter Hatlestad har kommunen bestemt seg for å kartlegge alle bebygde strøk, og vurdere behovet for sikring. Det må bety at kommunen også sier nei når utbyggerne kommer, og ønsker seg et område det er usikkerhet rundt.

Nok en gang har vi og Bergen kommune erfart at det må tragedier til før vi skjønner alvoret. Akkurat det er en erfaring vi aldri ser ut til å bli klokere av.



Les også:

Siste fra Trine Eilertsen

Bilder

RASSTEDET: Rasstedet på Hatlestad Terrasse slik det så ut da dagslyset kom 14. september i fjor. FOTO: Bergens Tidende