Kappløp om Afrika

INNBLIKK
SJUR HOLSEN
sjur.holsen@bt.no

HISTORIEN gjentar seg aldri, det er det bare historikerne som gjør, sa professor Geir Lundestad under Vårkonferansen på NHH i forrige uke.

Det lyder fornuftig. Men de oppkjøpene av land som utfolder seg i Afrika, det tidligere Sovjetunionen og deler av Asia i øyeblikket, har i det minste visse likhetstrekk med de europeiske kolonimaktenes historiske kappløp om Afrika. 10.000 afrikanske kongedømmer ble da i løpet av noen tiår omformet til 40 stater styrt fra Europa, gjennom historiens mest omfattende nytegning av verdenskartet.

I dagens Scramble for Africa er det golfstatene og land som Kina og Sør-Korea som leder an, ikke avblomstrede europeiske stormakter. Kampen står ikke lenger om å utvide territoriet og bygge politisk makt i tradisjonell forstand. Men kappløpet handler fortsatt om land. Eller mer presist: Det handler om jord. Om vann. Og om behovet for økte forsyninger av mat til kjøperlandenes raskt økende befolkninger.

BAKTEPPET er den dramatiske økningen i verdensprisene på mat de siste par årene, med en foreløpig topp i mai i fjor. 115 millioner nye mennesker ble ført inn i sult og underernæring, og endte i rasende opptøyer i en rekke land.

Under finanskrisen har matprisene riktignok falt noe tilbake, men de ligger fortsatt 40–50 prosent over nivået før prisøkningene satte inn. En rekke store jordbruksland innførte dessuten eksportrestriksjoner på korn, gjødsel og kjøtt under krisen, noe som sendte sjokkbølger gjennom land med lav grad av selvforsyning, som Emiratene og Kuwait.

Rikelig med penger til matimport er ikke lenger nok. Kontroll med selve matproduksjonen er det avgjørende.

DERMED startet et nytt globalt kappløp om jorden, anført av stater med mye penger i statskassen, men knapphet på mat og vann. Investeringene er politisk risikable, så det er naturlig at det er statlige styresmakter som leder an. Men med i heatet er også en rekke multinasjonale selskaper og hedgefond på utkikk etter nye inntjeningsmuligheter nå som finanskrisen har gruslagt så mange av de gamle.

Anslagene varierer, men trolig er så mye som 20 millioner hektar jord – eller en femtedel av jordbruksarealet i EU – solgt eller bortleid til land som Kuwait, Kina og Saudi-Arabia siden 2006.

Kina alene har kjøpt opp tre ganger Norges samlede jordbruksareal bare i Kongo, hvor kineserne skal dyrke palmeolje til biodrivstoff – en annen aktivitet som legger press på de globale jordressursene. Det anslås at en million kinesiske bønder vil være på plass i Afrika allerede neste år. Jordbruket er for alvor globalisert.

VERDENS matproduksjon må økes med anslagsvis 50 prosent innen 2030 og dobles innen 2050 for å dekke det fremtidige behovet for mat. Årsakene er ikke bare at det blir 76 millioner nye munner å mette i verden hvert år, men også at stadig flere går over fra ris og grønnsaker til kjøtt og meieriprodukter, som legger beslag på større jordarealer. Samtidig blir jordbruksavlingene mindre forutsigbare i takt med klimaendringene.

I denne situasjonen er global nydyrking i stor stil helt avgjørende. De massive investeringene i jord kan dessuten bidra til å spre kunnskaper, teknologi, nye frøsorter og andre innsatsfaktorer som særlig det afrikanske jordbruket er fattig på. Utviklingen er ikke udelt negativ.

MEN DET er grunn til å merke seg at landene som selger eller leier bort jorden hører til de fattigste og minst stabile i verden, som Sudan, Kongo og Etiopia. Land hvor korrupsjonen er utbredt, og den private eiendomsretten står svakt.

Dermed er faren stor for at utenlandske jordinvesteringer bare vil berike en liten og korrupt elite, mens lokale bønder og eiendomsløse arbeidere fratas levebrødet og skyves ytterligere ut i fattigdom. Ukemagasinet The Economist, som vanligvis er klart positivt til frihandel, gikk nylig ut og advarte mot utviklingen i Afrika. Salget av jord skjer for raskt, for billig og uten tilstrekkelig innsyn.

PARADOKSENE står i kø. Som når Sudan planlegger å selge unna en femtedel av jordbruksarealet til araberlandene og lar oppkjøperne eksportere 70 prosent av avlingene, samtidig som landet er verdens fremste mottaker av nødhjelp i form av mat.

Eller når saudiarabiske investorer lokkes med skattefritak til å investere stort i dyrking av mais, hvete og bygg i Etiopia og skipe avlingene hjem, samtidig som Verdens matvareprogram gir nødhjelp til rundt 4,5 millioner sultende etiopiere.

I kappløpet om Afrika kan den enes brød fort bli den andres død.

DERFOR ARBEIDER FN og Den Afrikanske Union med å utforme kjøreregler for utenlandske investorer som kjøper opp afrikansk jord. Reglene skal sikre at hensynet til den lokale matforsyningen ivaretas, etter mønster fra lignende regler som gjelder for oljeindustrien.

Det er viktig – men politikken er allerede tungt på etterskudd av en økonomisk utvikling som bare akselererer. Samtidig vet vi at andelen av internasjonal bistand som går til jordbruket i Afrika har gått dramatisk ned de siste 30 årene.

Kanskje er det på tide å konsentrere mer av bistandsinnsatsen om det mest grunnleggende av alt: Tilgangen på mat.