Veien tilbake til normaliteten

Sorgen trenger ingen nærmere forklaring: Det er den svarte følelsen som ligger som en klut over landet disse julidagene; en sorg som nesten kveler oss. Men samtidig ser vi små spirer av håp rundt oss: I lysene på Den blå steinen, i talen til statsministeren, i den ukuelige optimismen på de sosiale mediene, i varmen, omsorgen og fellesskapet som brer seg iblant oss midt oppe i all den ordløse fortvilelsen.

Les også

En smart galning

Frank Rossavik: Å ramme AUF var godt tenkt - så langt en forskrudd intelligens rekker.

Les også

Tillit til fornuften

BTs leder: Folks sunne fornuft er det beste og eneste forsvaret mot ekstreme vrangforestillinger.

På det sommerstengte Stortinget ble det også lagt et viktig grunnlag for håp i går, da stortingspresidenten samlet representanter for regjeringen og de parlamentariske lederne for å drøfte veien videre. Det var en kraftfull markering av tverrpolitisk fellesskap, som er så viktig der Norge befinner seg nå.

Men det var noe mer også: Et bud om at den politiske normaliteten skal og må vende tilbake.

Politikere er bare mennesker de også.

For valg blir det. Og skal det holdes valg, må det et offentlig ordskifte til i forkant, for at de politiske ideene skal få bryne seg mot hverandre, slik ideer skal.

Det handler ikke minst om respekt for de verdiene som ble forsøkt blåst i filler på Utøya og i Regjeringskvartalet fredag ettermiddag og kveld.

Det er mye som kan virke puslete og tungvint ved det norske demokratiet. De uendelige, politiske petitessene, den evige tautrekkingen, sendrektigheten, detaljene, småkjeklingen og repetisjonene – alt dette som får mange til å undres over at noen gidder å være politikere.

Men det er viktig å huske på at det er nettopp denne tregheten ved den parlamentariske rutinepolitikken, nettopp de omstendelige, legale prosedyrene, som er så dypt hatet av antidemokrater på ytterste høyre og venstre fløy.

Vi snakker om mennesker som har sett den ene store Sannheten, og som mener seg berettiget til å sette alle hensyn til side i sin kamp for å tvinge oss andre til å se det samme lyset. Anders Behring Breivik kan virke unik fordi terrorhandlingene hans var så ekstreme, men han står like fullt plantet i en lang og bred politisk tradisjon: De som hater demokratiet.

Nettopp derfor blir valget den 12. september så viktig – og kanskje viktigere enn noe valg i Norge siden krigen.

Det skal ikke bare handle om hvem vi skal velge til å styre oss, men fremfor alt om at vi slår ring om demokratiet - den minst dårlige av alle politiske styreformer. Det finnes knapt en finere hyllest til den politisk engasjerte ungdommen som døde en tragisk død på Utøya enn massiv oppslutning om valget i høst.

Vi vil helt sikkert få oppleve en annerledes valgkamp, men vi har grunn til å vente at den vil skje i sømmelige, passende former.

Det har han helt rett i, og vi legger serien på is - en stund.

Når vi drar den i gang igjen, vil også det være et aldri så lite bidrag til gjenopprettelsen av den politiske normaliteten i Norge; en aldri så liten bekjennelse til demokratiet som politisk styreform. Der kan vi alle bidra.