«DERE I BERGEN er jo egentlig veldig heldige som har Stavanger. Vi i Trondheim har bare Steinkjer», sa Senterpartiets Ola Borten Moe under en debatt om desentralisering i Bergen tirsdag kveld.
Heldige? Vi bergensere? For at Stavanger finnes?
Samme dag hadde vestlandske byråkrater, politikere, akademikere og næringslivsledere brukt åtte nye timer av sitt liv på å diskutere Vestlandets fremtid under den årlige Vestlandskonferansen. Der var det viktigste budskapet mye av det samme: Hvis ikke Stavanger, Bergen og de andre vestlandsbyene legger slåsshanskene til side og begynner å samarbeide, vil Oslo-regionens dominans og forsprang bare øke.
DENNE TEKSTEN handler ikke om Oslo. Men la oss bare raskt slå fast – som distriktsopprører Borten Moe gjør det – at stadig mer politisk makt, økonomisk makt, mediemakt, kulturmakt og befolkning samles rundt hovedstaden. Det avføder en stigende frustrasjon i resten av landet, ikke minst her på Vestlandet. Og et naturlig ønske om at en by som Bergen skal «ta igjen» Oslo.
Det er – jeg beklager å måtte si det – omtrent like sannsynlig som at Brann skal ta igjen Real Madrid.
Men minst like viktig er det at selve tankegangen er gal: Alt snakket om konkurransen mellom Bergen og Oslo tar bort fokus fra det som virkelig kan dempe forskjellene mellom Oslo og Vestlandet.
Vi vestlendinger har en jobb å gjøre. Selv.
DA MÅ VI for det første ha klart for oss hva konkurransen – for det er en konkurranse – handler om. Banksjef Stein Klakegg formulerte det slående enkelt da han stilte følgende spørsmål til Vestlandskonferansen: «Skal det være attraktivt for nyutdannede å bli værende og bruke kompetansen sin her – fremfor å flytte?»
Det kan ikke sies ofte nok: Det er kunnskap vi skal leve av. Norge har 900.000 mennesker med høyere utdanning, vi skal få mange flere, og de vil være helt avgjørende for verdiskapningen vår i fremtiden.
Men utdannede mennesker har mange muligheter, og de kan ofte tillate seg å være kresne. Dessuten har de en tendens til å finne livsledsagere med lignende ambisjoner, og sammen gravitere mot det største og mest interessante arbeidsmarkedet i Norge. Det rundt Oslofjorden.
RETT SKAL være rett: Bergensregionen har også mange kunnskapsintensive jobber. Vi er tunge på marine næringer, finans og energi, vi har universitetet, Helse Bergen og NHH, og vi har flere store mediebedrifter – for å nevne noe.
Men vi har ett vesentlig problem: De gode jobbene er ikke mange nok. Kritisk masse er avgjørende, for som Victor Norman minnet oss om på Vestlandskonferansen: De beste søker sin første jobb ikke for å bli værende, men for å komme videre – gjerne i løpet av 3–4 år. Og så vil de videre igjen.
Kunnskapsarbeidere er notorisk illojale, og trenger valgmuligheter i et variert arbeidsmarked.
DET ER HER Stavanger kommer inn i bildet. Og Haugesund. Og Ålesund.
Skal vi lykkes med å utvikle et bredere arbeidsmarked og et tettere nettverk av byer på Vestlandet, er vi helt avhengige av bedre kommunikasjoner på tvers – selve gjennomgangsmelodien på årets Vestlandskonferanse.
Sindige sørlendinger har klart det vi ikke får til: Med hjelp av den fremsynte skipsreder Andreas Ugland i Grimstad og en knallhard vilje til å prioritere ett stort prosjekt fremfor mange små, har de bygget firefelts motorvei fra Kristiansand til Grimstad.
Det er imponerende. Og det burde tjene som forbilde for oss her vest.
Men hva er det som opptar oss? Jo, bedre veier og lyntog til Oslo. Som er viktig nok – for all del – men vi snakker om en strekning som alt har tog, flere veier og en av Europas beste flyforbindelser.
Hele Norge har gode kommunikasjoner til Oslo, det er ikke der skoen trykker. Men har du prøvd å reise fra Bergen til Kristiansand? Eller Ålesund?
STAMVEIEN langs kysten er en katastrofe. Avstanden Bergen–Stavanger er omtrent som avstanden Lillehammer–Oslo, men kjøretiden er mer enn det dobbelte.
Det skyldes ikke bare en vanskelig geografi og manglende forståelse fra de sentrale myndighetene i Oslo: Det skyldes i høy grad oss vestlendinger selv, ettersom vi aldri har vist evne til å prioritere de store og viktige samferdselsprosjektene på tvers av fylkes- og kommunegrensene. Noe som gjør det lett for staten å overse oss.
Derfor var det oppmuntrende å se Vestlandets fire fylkesordførere samle seg om de viktigste veiprioriteringene under Vestlandskonferansen. Et Rogfast og Hordfast som vil kutte reisetiden mellom Bergen og Stavanger betraktelig, er helt avgjørende for regionens vekst.
Og hvorfor ikke tenke tanken helt ut, med et lyntog Stavanger–Bergen?
VESTLANDET er Norges rikeste og mest utadvendte region, med 1,2 millioner innbyggere. Det er nesten like mange som Oslo-regionen, og det er flere enn København. Rogaland og Hordaland alene har 900.000 mennesker. Vi har fremtidens energi- og teknologikompetanse, og vi er rike på naturressurser.
Det som mangler er at vi begynner å se på oss selv som én kunnskapsklynge og én region, uavhengig av at regionreformen grunnstøtte.
Vi har flere sterke byer, som Ola Borten Moe med rette misunner oss. Men det hjelper ikke stort så lenge Bergen er seg selv nok, Haugesund tenker som en småby, og Stavanger har nok med å frykte Bergen.
For det handler ikke lenger om Bergen mot Stavanger: Det handler om å få hele regionen til å utvikle seg som ett stort arbeidsmarked.
Det er i grunnen bare det Oslo-regionen har fått til.
KOMMENTARER Våre regler