Seg selv aller nærmest

Høsten 2005 sa den kjente tyske økonomen Klaus Zimmermann til avisen El País at Spania var blitt Europas nye Tyskland: Arbeidsomt, effektivt og velorganisert. Tyskland, derimot, var blitt det nye sør, preget av latskap og stagnasjon.

Zimmermanns påstand vekket naturligvis oppsikt både sør og nord i Europa, men den var ikke helt tatt ut av luften. Spania hadde på den tiden opplevd mange år med sterk, uavbrutt vekst og politisk stabilitet, mens Tyskland slet økonomisk. Mange opplevde at tysk flid og Pünktlichkeit var i fritt fall. Kanskje Europa sto overfor et historisk rollebytte mellom nord og sør?

Som kjent skulle det ikke gå sånn. Krisen i eurosonen har til fulle gjenreist det gamle europeiske skillet mellom det velorganiserte, flittige, protestantiske nord og det uansvarlige, katolske sør. Og som kjent: Det nøkterne nord er lei av å betale for et syndig sør. Redningspakkene til det kriserammede Hellas, et land som for alle praktiske formål er dundrende konkurs, har sittet svært langt inne politisk i de nordlige EU-landene.

Da partiet Sannfinnene gjorde et brakvalg i Finland i april, som del av en ny høyrepopulistisk bølge i Nord-Europa, skjedde det med argumenter som at finnene ikke skal betale portugisernes barregninger". Gamle fordommer blir som mye med eurokrisen; det er vel bare et tidsspørsmål før vi begynner å dra vitser om «degoser» igjen.

Men var det ikke nettopp dette EU skulle motvirke? Er ikke selve grunnideen med det europeiske fellesskapet at det skal binde europeerne tettere sammen i et skjebnefellesskap, jevne ut økonomiske forskjeller og skape en solidaritet som overskrider landegrensene?

Jo visst – og det hører med til Unionens stolteste meritter at den har bidratt avgjørende både til økonomisk utjevning og til å svekke den gamle, dødelige nasjonalismen i Europa.

Massive økonomiske overføringer fra nord til sør og øst har ikke bare fått Europas gamle bakgårder til å blomstre, men også sikret demokratiet i de delene av EU hvor det har vært skjørt. Ikke engang Nei til EU kan argumentere overbevisende mot at EU har vært viktig som solidaritetsprosjekt. Og noen rikmannsklubb har ikke EU vært på ti år.

Men på ett punkt har Nei til EU helt rett: Den europeiske integrasjonen har vært et elitedrevet prosjekt, der særlig tyske og franske eliter har gått foran mot en stadig tettere union. Det nedslående ved dagens situasjon i Europa er at elitene har sluttet å vise vei, og i stedet blitt nesten like nasjonalt sneversynte som den skremte europeiske middelklassen.

«Europas sjel er re-nasjonalisert», sa en høytstående europeisk tjenestemann jeg nylig snakket med. Det er knapt noen overdrivelse.

Dagens unge europeere tar fruktene av 50 års europeisk integrasjon aldeles for gitt. De reiser hvor de vil, studerer hvor de vil og jobber hvor de vil, uten pass og med felles valuta. Men de vil ikke lenger være med på å betale for naboen, nå som de fleste land har nok med sine egne problemer. Og de har ikke lenger ledere som er tydelige på at det å hjelpe en nabo i nød er den beste måte å hjelpe seg selv i en verden der grensene er bygget ned. De unge har aldri opplevd det ødeleggende alternativet, selve årsaken til at de skal stå opp for ideen om Europa.

Dagens europeiske statsledere gjør vondt verre ved til stadighet å gjøre EU til syndebukk for alt som er galt på hjemmebane, heller enn å ta ansvaret for egne feil. For om den europeiske integrasjonen har nådd langt, er det fortsatt slik at en rekke viktige avgjørelser tas i Europas hovedsteder, enten det gjelder utdanning, skatt eller velferd. Finanskrisen var ikke bare et stort, stygt spøkelse som kom «utenfra», og det er slett ikke Brussel sin feil at EU taper terreng i verdensøkonomien, et problem som også rammer oss i nord. Men det er selvsagt behagelig for trengte nasjonale politikere å fortelle velgerne at EU er problemet.

Utover de mange frihetene har EU heller aldri fått stor praktisk betydning i europeernes dagligliv, på tross av alle sine traktater og toppmøter og komiteer. Som den britiske historikeren Tony Judt en gang uttrykte det: «Hva skal en EU-borger gjøre hvis huset hans begynner å brenne? Ringe en byråkrat?»

Saken blir ikke bedre av at svensker, ungarere og italienere hver eneste dag får slått fast i sine nasjonale aviser og tv-kanaler at det er svensker, ungarere og italienere de er – og slett ikke «europeere» hva nå det måtte bety. Nasjonalstaten er fortsatt det sterkeste forestilte fellesskapet i Europa. Da blir det lett å mene at penger som går ut av landet er «galt brukt», nær sagt uansett.

Vi nordmenn står jo litt på siden av det hele, i selvvalgt posisjon som tribuneslitere. Men man kan jo undre seg over at de grupperingene i det norske samfunnet som er mest opptatt av internasjonal solidaritet samtidig er blant de mest skeptiske til solidaritetsprosjektet EU, og mest skadefro nå som EU sliter tungt. Det er gjerne de samme folkene som i alle tenkelige sammenhenger tar til orde for "solidaritet med den tredje verden", selve adelsmerket for tilhengerne av det globale norske godhetsregimet.

Men hvis ingen vil hjelpe en nabo i nød i tunge tider – hvem er det da som vil hjelpe en vilt fremmed? Hvis EU er noe å gå etter, ser det ikke direkte lyst ut for den globale solidariteten mange i Norge setter så høyt.

Har du synspunkter på Sjur Holsens kommentar? Del de med oss.