Rasjonalitetens skrøpelige kår

Blant de mange inspirasjonskildene Anders Behring Breivik nevner i det forskrudde Manifestet sitt, finner vi også John Stuart Mill.

Nå har det seg sånn at Mill er en av yndlingsforfatterne mine, og at jeg senest i sommerferien leste "On Liberty" om igjen, for jeg-vet-ikke-hvilken gang.

Du trenger ikke så mye som ett vekttall i idehistorie eller tre kvarter levd liv for å skjønne at det er komplett vanvittig å bruke frihetstenkeren John Stuart Mill som inspirasjonskilde for hat og vold. På samme måte som Breiviks misbruk av folk som Winston Churchill, George Orwell og Max Manus vitner om svekkede sjelsevner.

Dermed skal vi også være forsiktig med å klistre Andres Behring Breivik til navngitte politiske inspiratorer, organisasjoner og miljøer her hjemme. Joda, Breivik var med i Fremskrittspartiets ungdom frem til 2007, et valg som ikke er spesielt oppsiktsvekkende for en ung mann som famler rundt på ytterste høyre fløy.

Men han fant snart ut at Frp var for tynn te, og kom til å se partiet som en del av de kreftene han ønsker å bekjempe. Det fremstår som logisk, for det er selve tanken om et fritt, åpent samfunn hvor de politiske ideene brytes i fredelig debatt som er Breiviks fiende. Han hater parlamentarismen, som Frp er en bekjennende del av.

Fremskrittspartiet har omstridte innvandringspolitiske synspunkter, ja visst. Og det har, som andre partier, et ansvar for at tonen i det parlamentariske ordskiftet er nøktern. Siv Jensen har alt varslet at hun vil endre ordbruken sin. Det tror jeg er klokt.

Men det hører med til bildet at Frp i europeisk sammenheng er et moderat høyrepopulistisk parti, og at det fortsatt må være fullstendig legitimt å ha kritiske synspunkter på innvandring og integrering i Norge. Vi kommer ingen vei med å stemple Fremskrittspartiet som fremmedfiendtlig eller det som verre er, noe som innebærer en fornærmelse av rundt regnet hver femte norske velger. Det er neppe veien til større nasjonal harmoni, som de fleste synes å ønske seg nå.

For om Anders Behring Breivik kan få oss til å tenke igjennom måten vi snakker om vanskelige spørsmål på, må han aldri få definere grensene for hva vi skal ha lov til å diskutere. Fremskrittspartiet bryter ikke de grensene, og jeg ser sant å si ikke så mange andre som gjør det heller.

Men jeg ser veldig mange rundt meg, ikke minst på de sosiale mediene, som nå er mest opptatt av å "avsløre" ekstremister, å kategorisere ideer som "farlige" eller "skadelige", å sette grensene for hva offentligheten "tåler å høre", og så videre. Det selvoppnevnte norske meningspolitiet har sjeldent travle dager.

Oppgaven deres er håpløs, så klart. Vi lever og skal fortsatt leve i et fritt og åpent samfunn, det var noe av det første statsminister Jens Stoltenberg prisverdig slo fast etter tragedien på Utøya. Da må vi også tåle de åpne debattene om de vanskelige temaene, i blant også i en røff tone.

Det demokratiet som alle er så opptatt av å slå ring om i disse dager er en historisk sett uhyre radikal idé om å gi folket det største av alle tenkelige ansvar – å styre seg selv. Det størst tenkelige av alle ansvar – og så skal vi ikke en gang tiltro dem styrken til å høre ubehagelige meninger de kanskje ikke liker? Get real!

Og samtidig: Når jeg ser en del av de debattene som drar seg til igjen på nettet nå – hvor lett mange faller ned i akkurat de samme grøftene hvor vi har ligget før, hvor liten vilje det er til å gå til felts mot egne fordommer, den manglende viljen til å forholde seg til fakta – er det vanskelig å tro at den åpne debatten kan være svaret på noe som helst.

Innvandring er nå en ting, men ta klimadebatten: En debatt om naturvitenskapelige forhold, hvor det burde vært fullt mulig å nå frem til samlende synspunkter – med to streker under svaret, så å si. Men nei - ikke en gang ekspertene blir enige om hva som skjer med klimaet, og i nettdebattene herjer den mest primitive form for skittkasting fra stridende menigheter. Den saklige, faktabaserte debatten har nesten alltid dårlige kår i offentligheten, fordi den så altfor lett kuppes av ytterkantene.

Men kanskje er spørsmålene galt stilt. Kanskje går vi oss vill i en forestilling om at det finnes en løsning på problemet Anders Behring Breivik; at vi nå skal kunne finne frem til grep i samfunnsdebatten eller samfunnet forøvrig som sikrer at galskapen ikke skal få grobunn; at en lignende tragedie aldri vil kunne ramme oss igjen.

Det kan vi slett ikke - ikke en gang et totalitært samfunn kan det. Da er det bare håpet om en opplyst og saklig debatt vi kan støtte oss til, om det er en aldri så skrøpelig krykke. Jeg vet ikke om noe bedre alternativ enn å ha tillit til menneskers rasjonalitet, selv om vi igjen og igjen skal oppleve å bli skuffet.

I mellomtiden vender jeg tilbake til John Stuart Mill og hans skinnende prosa. Ett sted skriver han: "Hvis hele menneskeheten bortsett fra én person var av samme oppfatning, hadde ikke menneskeheten hatt større rett til å bringe denne ene personen til taushet enn denne ene personen - hvis han hadde makten til det - hadde hatt rett til å bringe menneskeheten til taushet".

Anders Behring Breivik kan umulig ha forstått de ordene. Gjør vi?

Tror du på en bedre debatt om innvandring etter 22. juli? Bruk kommentarfeltet!