Ping-pong fra skyttergravene

«EN HELT UFATTELIG ONDSKAP», sa statsminister Jens Stoltenberg om ugjerningene på Utøya og i regjeringskvartalet. Det var på sin plass: Hvis ikke Anders Behring Breiviks handlinger kan karakteriseres som onde, eksisterer det ikke ondskap i verden. Uvirkeligheten den siste uken får oss til å se virkeligheten mer direkte i øynene.

Så hører det med til historien at kommentatorer og intellektuelle her hjemme grøsset da president George Bush snakket om ondskap etter 11. september 2001. I dag forstår vi ham kanskje bedre, selv de av oss som er skeptiske til Bush' sine tanker om "ondskapens akse" og hans "krig mot ondskap".

MANGE HAR POENGTERT at det har vært riktig å legge den politiske debatten på is de første par dagene, at nasjonen trenger å komme over den verste smerten først. Nå ser vi at debatten forsiktig begynner å livne til igjen, som et første, velkomment tegn på normalisering.

Det store spørsmålet blir om vi har lært noe av det fellesskapet vi har opplevd denne uken, og av moderasjonen politikerne har vist. Eller om vi raskt vil finne tilbake til skyttergravene fra før tragedien, og kaste fordommer på hverandre i en evig politisk ping-pong. Debatten til nå gir eksempler på begge deler.

HVIS VI FORENKLER ganske grovt, og ser bort fra noen viktige nyanser, kan vi si at de politiske reaksjonene i Norge og andre europeiske land fordeler seg langs en fullt gjenkjennelig venstre-høyre-akse.

Ytterst på venstrefløyen finner vi dem som ønsker å klistre Anders Behring Breiviks ugjerninger til navngitte partier, nettsteder og organisasjoner på høyresiden – iblant med et dårlig skjult ønske om å høste politisk gevinst selv.

De har naturligvis et poeng: Breivik kan ha vært både utilregnelig og alene, men vi kan ikke snu ryggen til det faktum at mange av meningene hans har stor utbredelse på ytterste høyre fløy; at galskapen hans (eller hva det nå er) ikke har utviklet seg i et meningstomt vakuum. Noe og noen må ha inspirert ham.

Det gjør detnaturlig å forvente grundig selvransakelse på ytre høyre fløy. Ikke bare fra obskure nettsteder og meningspolitiske frispillere, men også fra Fremskrittspartiet, hvor mange jo har vært aktive med å kreve at norske imamer skal ta avstand fra islamistisk terror (og mye annet som kan knyttes til islam).

At folk som Christian Tybring-Gjedde og Per-Willy Amundsen bør gå noen runder med seg selv og sin egen språkbruk, aller helst med aktiv hjelp fra partiledelsen, er åpenbart. Men også partileder Siv Jensen har noe å svare for, som da hun i 2005 uttalte at alle terrorister er muslimer. Det var ikke sant den gang, og det er ikke sant i dag. En mulig statsministerkandidat må holde seg for god til slike usannheter.

PÅ DEN ANNEN SIDE: Det er fortsatt aldeles legitimt å være kritisk til både innvandring, islamisme og norsk integreringspolitikk. Den jevne Frp-er gjør ikke noe mer alvorlig enn å stemme på et av Europas minst ekstreme høyrepopulistiske partier, og har like lite å svare for etter Breiviks ugjerning som den vanlige muslim etter 11. september.

Jeg registrerer med glede at sjefredaktøren i avisen Klassekampen, som jeg sjelden er veldig enig med, uttrykte det på følgende måte i går: «Det er ikke folk som har ønsket å endre innvandringspolitikken eller som har vært bekymret for integreringen, som skal være målskive for vårt sinne etter terrordåden». Etter 22/7 blir det viktig å verne om retten til fortsatt å føre en saklig debatt om vanskelige integreringsspørsmål, uansett hvor mye enkelte ønsker å legge lokk på den debatten.

UTE PÅ HØYRESIDEN er det mange som strever med å isolere tilfellet Anders Behring Breivik med upolitiske merkelapper som «gal» eller «ensom ulv». Det er underlig, ettersom de samme menneskene var raskt ute med å peke på alt som var galt med islam og islamisme etter angrepet på Manhattan. Mens ytre venstre den gang - vi dreier scenen igjen - hadde nok med å relativisere og bortforklare og skylde på «Vesten».

Hvem kan glemme den norske legen Mads Gilbert, som uttrykte forståelse for at 9/11-terroristene brukte så ekstreme virkemidler? USA hadde seg selv å takke etter å ha støttet Israel og undertrykkende regimer rundt i verden, lød refrenget, og terror måtte bekjempes ved å avskaffe fattigdommen som skapte den. I stedet for å si det åpenbare: At terror aldri, under noen omstendigheter, er akseptabelt – og at mer enn 99,99 prosent av verdens fattige aldri griper til voldelige uhyrligheter for å straffe «Vesten».

JEG HAR SETT en del stygge utskeielser i nettdebattene etter ugjerningene på Utøya og i Oslo - fra folk som tar to steg frem heller enn ett tilbake. Jeg lar det ligge nå. Og fremhever heller to av dem som har imponert meg, hver fra sin kant.

NRK-kjendisen Petter Nome var uheldig da han fire dager etter attentatene ga Siv Jensen direkte skyld for «hat og vold» i en spansk avis. Dagen etter hadde han tenkt seg om: «Det var ufølsomt og umusikalsk av meg», sa en angrende Petter Nome. Ett poeng til ham.

Torsdag var det Ole-Jørgen Anfindsens tur, redaktøren for det omstridte nettstedet Honestthinking.org, som har kritisert innvandring i unødig harde og uforsonlige ordelag i en årrekke. «Det som er helt klart, er at jeg kommer til å forandre min språkbruk etter dette», sa Anfindsen i går. Ett poeng til ham også.

FOR SELVSAGT må vi alle gå i rette med våre yndlingsfordommer og vår språkbruk nå, og yte reflektert selvkritikk etter beste evne. Vi kan bare håpe på den saklige, opplyste debatten som kan følge av større edruelighet i møtet med omstridte spørsmål.

Jeg vet slett ikke om vi vil lykkes. Men jeg vet heller ikke om noe godt alternativ.

Hvordan tror du den politiske debatten kommer til å se ut i Norge fremover? Kom med din mening i kommentarfeltet under.