«Fremskrittspartiet er like uutryddelig som mordersneglen», skrev redaktør John Olav Egeland i Dagbladet for noen uker siden.
Det har han helt rett i.
Men mer interessant: Måten Egeland og andre forståsegpåere omtaler Frp på – med ordvalg som nettopp "mordersnegl" – er i seg selv med på å forklare Frps suksess. For et parti som henter livskraften fra å være en evig outsider til det politiske etablissementet, smaker ingenting bedre enn en runde med pisken i Dagbladet. Det måtte i så fall være noen saftige ballespark i Dagsavisen eller NRK.
Sist saken ble undersøkt, i 2010, kom valgforsker Frank Aarebrot frem til at nesten syv av ti norske journalister stemmer med venstresiden. Den andelen har vært nokså stabil de siste ti årene.
Partifordelingen er enda mer interessant: Hvis norske journalister stemte inn sitt eget Storting, ville Rødt, SV, Venstre og i noen grad Ap være overrepresentert. Sp, KrF, Frp og, i mindre grad, Høyre ville være underrepresentert. Verst ville det sett ut for KrF og Frp, som ikke ville fått en eneste representant på journalisttinget.
Sagt på en annen måte: De kristne og høyrepopulistene – det går ikke sjelden ut på ett – står helt uten journalistisk drahjelp. Frp, den største politiske suksessen i Norge i nyere tid, er like self made som Tommy Sharif.
Når jeg er sikker på at Frp vil slå tilbake fra dagens svake målinger helt "nede" på 13-tallet, er det imidlertid ikke på grunn av all suksessen partiet har hatt. Tvert imot: Det faktum at de andre partiene adopterer Frp-politikk i det stille, og særlig på innvandringsfeltet, er jo med på å gjøre det politiske rommet mindre for Frp.
Nei: Min overbevisning skyldes at dagens Norge er i ferd med å bli fullstendig dominert av den knatrende akademiske middelklassen. Det er en gruppe mennesker som liker å se på seg selv som "mangfoldig", men de er forunderlig samstemte i mangt og mye – som i synet på Frp som politisk spedalsk. Og de hengir seg ofte til å kritisere Frps "menneskesyn", uten å bry seg om – eller forstå – at det er det samme som å stemple "menneskesynet" til opp mot en fjerdedel av Norges befolkning. Den slags herder viljen i Frp-kretser.
Den akademiske skravleklassens dominans er glitrende beskrevet i Magnus Mardals bok "Frp-koden" fra 2007, og mer nylig i Lars Olsens "Eliternes triumf", om situasjonen i Danmark.
Marsdals Norge og Olsens Danmark er samfunn der nesten alle som betyr noe i politikk, medier og samfunnsliv er velutdannede, velartikulerte og veltilpassede, med en erfaringsbakgrunn og et livssyn som står fjernt fra de tradisjonelle verdiene som betyr så mye for det berømmelige "folk flest".
Det holder å telle ufaglærte på Stortinget eller antallet håndverkere i de politiske rådgiverkorpsene for å skjønne tegningen.
Når ledelsen i Arbeiderpartiet er til forveksling lik en sosialøkonomisk studiesirkel på Oslo Vest, er det ikke til å undre seg over at Frp blir det nye partiet for arbeiderne.
For høyskolelektoren eller kulturjournalisten kan innvandringen gjerne være forbundet med et gledelig mangfold, som flere butikker med eksotisk mat og mer interessante samtaler ved lunsjbordet. For den nyoppsagte platearbeideren på Laksevåg eller Bøler vil innvandringen kanskje heller forbindes med forsøpling av nabolaget, bråk på skolen og en helt ny følelse av sosial utrygghet. Og det finnes bare ett parti som tar denne platearbeideren alvorlig.
Sett utenfra, i relieff til dem som tenker genuint annerledes, er det ikke vanskelig å se hva som holder den akademiske prateklassen sammen (og ja da, jeg er et eksemplar av arten jeg også).
I den akademiske tilnærmingen til politikk ligger det for eksempel ofte en sterk tro på modernisering og effektivisering. Begge deler kan være vel og bra, men i praksis fører det som regel til mer byråkrati og til en hverdag der systemene og ekspertisen blir viktigere enn enkeltmenneskene. Det samme kan sies om de stadige politiske ropene på mer tilsyn og mer statlig kontroll, som kommer både fra høyre- og venstresiden i politikken – paradoksalt nok også fra Frp. Det ender nesten alltid med enda mer makt til store, upersonlige og utilgjengelige offentlige etater, som igjen sørger for at den den lille mann og kvinne føler seg overkjørt og fremmedgjort.
Som andre har påpekt før meg: Ingen har vært så aktive i å rekruttere Frp-velgere som Fylkesmannen.
I øyeblikket ligger Frp nede med brukket rygg, ja visst. Men når partiet reiser seg, tror jeg ikke vi vil få se et mer moderat Frp. Snarere tvert imot: Den harde kjernen av Frp-velgere vil motsette seg en mer stueren og moderat partiutgave. Høyres ferd mot sentrum av norsk politikk har dessuten etterlatt et stort tomrom ute på den blå fløyen. Og det kulturelle bakteppet for Frps suksess, den allestedsværende akademiske snusfornuften, vil bli hengende der som før.
Det eneste som virkelig kan moderere Frp, er at partiet går i regjering. Den dagen det skjer, har Norge mistet sitt eneste reelle opposisjonsparti.
Er du enig med Sjur Holsen? Del gjerne din mening med oss.
KOMMENTARER Våre regler