NORSK POLITISK debatt har undertoner av rasisme og fremmedfrykt, het det i en rapport fra Europarådets kommisjon mot rasisme og intoleranse denne uken.
Skurken nevnes ikke med navn, men hele Norge skjønner at det må være Fremskrittspartiet det handler om. Vi får anta at jubelen i Frp er øredøvende: Her kommer det noen høytflygende akademikere, endatil fra utlandet, for å slå fast akkurat det Siv Jensen ønsker vi skal se: At Fremskrittspartiet er et parti av underdogs, misforstått og foraktet av hele den politiske eliten. Triumf!
TIDLIGERE i uken var det Høyres Per-Kristian Foss som prøvde seg, da han påpekte – helt betimelig – at Jensens angrep på islam minner om angrepene på jødene i mellomkrigstiden.
Det er trist å bli sammenlignet med Hitler, parerte en harmdirrende Siv, og så var det plutselig Hitler debatten handlet om og Foss som gikk i forsvar. Det retoriske grepet sto til gull.
Thorbjørn Jagland har selvsagt også kastet seg på – han står jo på valg til Europarådet. Fredag var han ute og ville ha en mer «reflekterende debatt» om innvandringsspørsmål.
Det lyder statsmannsaktig og flott, men blir bare nok en rød klut for alle dem som er lut lei av alt pratet om «dialog» og som ønsker klare svar og løsninger. Dem finnes det mange av blant velgerne, som sendte Frp rett til værs i en meningsmåling samme dag.
FOR DET ER ikke lenger noen tvil: Siv Jensen er i siget etter noen tunge måneder med finanskrise. Redningstrossen kom av alle steder fra regjeringen selv, som ut på nyåret nøt massiv respekt for krisehåndteringen, hadde brutt Frp-monopolet i utgiftspolitikken og svevde høyt på meningsmålingene.
Men da det begynte å tette seg til med verdispørsmål i horisonten, viste Arbeiderpartiet nok en gang hvor hjelpeløst det er i saker som ikke kan måles i kroner og øre.
I hijab- og blasfemidebattene inntok Siv Jensen yndlingsposisjonen som folkets usensurerte røst og det eneste tydelige alternativet. Nei til snikislamisering, sa Siv, og hele nasjonen hadde lært seg et nytt ord. Debatten var vunnet i samme øyeblikk.
DET UBEHAGELIGE faktum – ubehagelig for alle andre enn Frp – er at rundt regnet en tredel av Norges befolkning slutter opp om en strengere innvandrings- og integreringspolitikk. Men det tar seg ikke ut verken for politikere eller journalister å kritisere såkalt vanlige folk, så de skyter på Siv Jensen i stedet. Hun er en vandrende martyr.
Det neste sikre stikket tar Siv Jensen når hun kan føle seg oversett. Som når Lars Sponheim i fullt alvor sier at han vil stenge henne ute fra innvandringsdebatten, fordi utspillene hun kommer med holder et så lavt nivå.
Ikke sjelden gjør de det. Men som Abid Raja har sagt det: Du kan ikke stenge Siv ute fra debatten. Det er jo Siv som er debatten.
SIV JENSEN profitterer også tungt på at det politiske og akademiske Norge til stadighet vrir seg unna de problemstillingene Frp tar opp. Som Birthe Taraldset og Katja Jansen Fredriksen skrev i en kronikk i BT i høst: Angsten for å bli assosiert med ytterliggående synspunkter holder mange tilbake fra å delta i innvandringsdebatten, selv om de kan ha sterke meninger om saker som tvangsekteskap og omskjæring.
Samtidig flyttes grensesteinene gradvis etter Frps program – som når det nå stilles strengere krav til norskopplæring for å få statsborgerskap. Det er fornuftige, betimelige krav.
VELKOMMEN ETTER, sier en storfornøyd Jensen hver eneste gang. Trygg på at hun snakker for alle de velgerne i Solheimslien og på Stovner som ser at integrering er mer krevende enn det kan se ut fra skrivebordene på Blindern og Nygårdshøyden – eller fra Europarådet i Strasbourg.
Budskapet til velgerne er klokkeklart: Dere vet hvor dere har Frp! Og ja – vi vet hvor vi har dem. Verre er det at vi også vet hvor vi har resten av det politiske Norge: En ganske sørgelig smørje av unnvikenhet, uklarhet og manglende politisk mot.
MEN RETT SKAL være rett: Noe er i endring. I venstresidens husorgan Klassekampen står SV-ere og Ap-folk plutselig i kø for å ta avstand fra en debattkultur som prøver å «kneble de vonde og følsomme temaene», som Saera Kahn uttrykker det. SV-kometen Snorre Valen vil ha slutt på den «moralistiske indignasjonen som ikke går hjem hos folk».
De har helt rett i kritikken av seg selv. Men samtidig gir de Siv Jensen rett i at norsk integreringsdebatt gjennom mange år har vært håpløst bakpå i forhold til de reelle utfordringene innvandringen gir oss.
Damned if you do, damned if you don't, som det heter på nynorsk. Og snart blir det politisk tv-reklame i Norge. Det kan bli kraftfull kost.
Er kritikken fra Europarådet berettiget? Si din mening!
KOMMENTARER Våre regler