I pragmatismens klamme grep

Vi var turister langt inne på den gulsvidde spanske høysletten en gang tidlig på 2000-tallet, i en av de eldgamle, forfalne landsbyene Castilla La Mancha er overstrødd med. Et forsiktig spørsmål om den lokale historien endte i en lang og etter hvert opphetet politisk enetale fra et menneske som fortsatt husket Franco-tiden i all dens gru.

Den gamle hadde mistet faren, onkelen og en bror i kampen mot generalens tropper. Hun var politisk brennmerket for alltid.

"Jeg er rødog vil alltid være det" – det lyder mer som en trosbekjennelse enn som en politisk meningsytring. Vi hører ekkoet i den interne striden som for tiden rir SV, hvor radikale SV-ere fra hele landet har gått åpent ut mot partiledelsen og beskyldt den for høyredreining og svik mot partiets idealer.

Opprørernes inntrykk bekreftes i og for seg av SV’er og miljøvernminister Erik Solheim, som sier at han ikke ser noe helhetlig alternativ til kapitalismen, og at politikk handler om å inngå kompromisser. Nestleder Bård Vegar Solhjell minner på sin side om at SV er del av Europas kanskje mest radikale regjering.

Paradoksalt nokhar de rett begge to. Ingen som har fulgt SV i regjering kan være i tvil om at partiet har måttet inngå en serie kompromisser i alt fra asylpolitikken til utenrikspolitikken til kampen mot fattigdom. Regjeringsmakt forplikter og begrenser, også for SV. Det later Erik Solheim til å ha forstått.

Samtidig har Bård Vegar Solhjell rett når han sier at den rød-grønne regjeringen er blant Europas mest radikale. Men det forteller i så fall mest om at hele det politiske feltet i Europa har flyttet seg til høyre etter finanskrisen, ikke at SV i regjering lar håret gro.

Mange, særlig på venstresiden,trodde det skulle gå annerledes. Den kapitalismen Erik Solheim ikke ser alternativer til, spilte jo på sett og vis fallitt med finanskrisen i 2008. Men den massive venstredreiningen som var spådd i kjølvannet av krisen, materialiserte seg aldri. I dag er Europa nesten helblått.

Mye av årsaken ligger i selve krisen, som bringer konkurransen fra de fremvoksende økonomiene i Asia, Midtøsten, Afrika og Latin-Amerika så mye nærmere oss, og blottstiller Europas fatale mangel på konkurranseevne. "Vi må være like billige i drift som de konservative", sa den britiske sosialdemokraten Peter Mandelson på en konferanse for den europeiske venstresiden i Oslo nylig. Det sier mye om at rommet for ytterliggående politikk har skrumpet kraftig inn. Tiden da alt kunne løses over svulmende offentlige budsjetter er over.

Ideologisk orienterte SV'erevil selvsagt ikke godta en slik virkelighetsbeskrivelse, men utviklingen ser ikke ut til å la seg stanse av det. Velgerne vil ikke ha ytterliggående politikk. Ideologiene er ikke døde, men de synger på siste, sure verset, og har gjort det lenge. Det er naturlig, for virkeligheten er altfor kompleks til å la seg fange i enkle politiske oppskrifter, enten de nå er røde eller blå.

Mer opplyste velgere, med en voldsom tilgang på informasjon, har brutt fortolkningsmonopolene til politiske yppersteprester av alle slag - trolig for alltid. Vi er blitt dypt illojale, og hopper lett fra parti til parti, alt etter de politiske konjunkturene eller "tilbudet" fra politikerne. Folk vil kort sagt tenke selv, og er bedre i stand til det enn noensinne tidligere, om utdanningsstatistikkene er noe å gå etter.

Oppegåendepolitikere innser dette. Derfor er norsk politikk de siste par tiårene spekket med eksempler på at partiene samler seg i et løst definert sentrum i mange saker, om retorikken aldri så mye henger igjen ute på fløyene.

Arbeiderpartiet har over tid tatt store skritt til høyre i synet på markedet, slik SV har gjort det i synet på parlamentarisk arbeid og politisk ansvar. Høyre har på sin side beveget seg mot sentrum i synet på offentlig velferd, mens samtlige partier har fulgt Frp i retning av mindre skjønnmalte holdninger til innvandring og integrering. Det er ingen skam å snu.

Og likeveler det verdt å merke seg det lille opprøret i SV, om ikke annet enn som et symptom på at lemenstrømmen mot sentrum av politikken har sine grenser. Vi liker å tenke på politikk og administrasjon som to forskjellige ting, og vi vet at folkelig oppslutning om politikken forutsetter et visst spenningsnivå, tydelige meningsforskjeller og høy temperatur.

Ingenting tyder på at opprøret i SV vil lykkes, til det er dagens SV-ledelse for glad i makt. Men noe tyder på at opprørerne kan ha senset en begynnende politisk matthet over sentrumssyken som gjennom lengre tid har herjet i norsk politikk.

Det er nesten så jeg får lyst til å ønske dem lykke til.

Enig med Sjur Holsen? Si din mening her.