«OBAMA satt på nøkkelen, men kasta den nettopp i dass», sa Ingeborg Gjærum, leder i Natur og Ungdom, etter å ha hørt den amerikanske presidentens tale på Klimatoppmøtet i København.
Det er dobbelt galt.
For det første: President Obama er en mektig mann, men makten hans under klimakonferansen var sterkt begrenset av innenrikspolitiske forhold i USA, og av den innbitte motstanden han møtte fra Kina.
Obama hadde ingen nøkkel i København. I beste fall satt han med ett av sifrene til den store koden.
For det andre: Heller ikke i klimasaken er det talene Obama skal dømmes etter, men hva han faktisk gjør. Forhandlere som satt inne i de avgjørende møtene gjennom toppmøtets siste døgn, forteller om et sterkt engasjement fra presidenten. Hvis han får Kongressen med seg på en ny klimalov i 2010, kan Obama komme til å bli en global foregangsfigur i klimakampen.
I ETTERTID er det lett å se at miljøbevegelsens forventninger til toppmøtet var tuftet på det moralsk ønskelige heller enn det politisk mulige. Reaksjonene blir deretter, med et følelsesregister som går fra veldig sint til ekstremt rasende. Og alltid med de samme skurkene: De rike landene, med USA i spissen.
Men selv om de rike landene skulle klare å redusere sin utslipp med 80 prosent innen 2050, må de ha betydelig drahjelp fra ledende utviklingsland for at verden skal nå to graders-målet.
Det er heller ikke urimelig at de vestlige landene krever innsyn i resultatene av klimatiltakene de skal finansiere i utviklingslandene. Situasjonen i dag er at de fattige landene kan love utslippskutt nokså ukritisk, men at det ikke finnes sikre måter å få kuttene verifisert på - eller sanksjoner mot dem som ikke innfrir. Klimaet blir slett ikke bedre av tomme løfter.
Amerikanerne har mye å svare for, det er ikke det. Men å legge all skyld på USA, er helt nede på nivå med de søramerikanske statslederne Hugo Chávez og Evo Morales, som brukte toppmøtet til å spre gammel ideologisk møkk over «imperiemakten» i nord. Det er alltid underholdende å høre på Hugo & Evo, men tar det teatralske sinnet deres klimakampen videre? Jeg tillater meg å tvile.
EN MER edruelig analyse av maktforholdene i København må ta utgangspunkt i det åpenbare - at samtlige land hadde sine egeninteresser å forsvare på klimatoppmøtet, og at alle var i posisjon til å blokkere for en avtale. Det festligste eksemplet var Saudi-Arabia, som i fullt alvor fremmet krav om refusjon for fallende oljepris, dersom klimakampen skulle bli vellykket. Om ikke annet, så skal saudiene ha ros for å være ærlige.
For USA og EU er energisikkerhet og hensynet til en konkurransedyktig økonomi tungtveiende interesser. Fremvoksende økonomier som Kina, India og Brasil ser det som avgjørende at eventuelle klimatiltak ikke går på bekostning av fortsatt industrialisering, økonomisk vekst og fattigdomsbekjempelse. Mange av de fattigste landene som miljøbevegelsen har lagt sin elsk på, så toppmøtet først og fremst som en mulighet til å hente vestlige penger, til tider under dekke av en nokså ynkelig offerretorikk.
VIKTIGERE enn det blame game som København raskt utartet til, er det å ta et oppgjør med den naivistiske tiltroen til FNs rolle, som ikke minst norske myndigheter baserer seg på.
Resultatene taler for seg: På de 17 årene som er gått siden FNs klimakonvensjon ble signert, har utslippene av CO2 økt med 30 prosent globalt - og de fortsetter å akselerere. Det er grunn til å dele miljøbevegelsens tungsinn over at verden beveger seg så sakte fremover, men det er samtidig enkelt å forstå at det blir slik når 193 nasjoner skal bli enige om en så komplisert avtale som det klimatrusselen fordrer. Og når de fleste statslederne er forpliktet av hensynet til hjemmeopinionen, som gjennom finanskrisen er blitt mer skeptisk til å ofre økonomisk vekst for usikre klimagevinster.
G20-LANDENEstår for 85 prosent av verdens CO2-utslipp, mens de 100 fattigste landene står for tre prosent. Etter den demokratiske forstoppelsen i København er det nå viktig at grupper av store forurensere, som G20 og Major Economies Forum, tar føringen i klimakampen. Økt tillit mellom særlig Kina og USA vil være helt avgjørende for å komme opp med nye forpliktende tiltak, som i sin tur eventuelt kan spilles inn i FN-sporet.
Det kan åpne for en ny dynamikk, som kanskje vil minne mer om WTO-prosessen: En langsom og tungrodd multilateral prosess i bunn, supplert med et lappeteppe av bilaterale initiativer, forhandlinger og avtaler.
Ulempen er at det er de mektige landene som da får bestemme tempoet, men i øyeblikket finnes det ikke noe velfungerende alternativ. Og selv i København var det jo nettopp dette som skjedde - at de mektige landene søkte sammen på bakrommet da den demokratiske prosessen helt forutsigbart hadde kjørt seg fast.
DET AVGJØRENDE er at forhandlingene mellom de største forurenserne snart gir resultater i form av høyere pris på karbon, som i sin tur kan gi lavere utslipp.
Klimautfordringen er den ultimate formen for globalisering, der alle blir rammet - og der ingen sitter med løsningen alene. Da kan det ikke være noe mål i seg selv å vente på full enighet fra nesten 200 land, når dette beviselig bare forsinker prosessen. Enkle og fordummende fiendebilder hjelper oss heller ikke ett steg på veien.
Har USA fått for mye kritikk etter klimatoppmøtet? Si din mening.
KOMMENTARER Våre regler