INNTIL FOR noen år siden hadde jeg bostedsadresse i Madrid. Det er en strålende by, med all sin kunst og prakt, det yrende folkelivet, maten, vinen og fotballen.
Men den spanske hovedstaden byr også på andre, mindre opplagte kvaliteter. Som at man der – i Spanias geografiske midtpunkt, mer enn 40 mil fra havet – finner de mest suverene fiskemarkeder og ferskvaredisker for sjømat.
Knapt noe sted i verden har jeg spist bedre fisk enn i Madrid, midt inne på den gulsvidde spanske høysletten. Avansert logistikk og stor råvarekunnskap sørger for at sjømaten holder høy kvalitet året rundt. For i likhet med spanjoler flest er los madrileños svært kvalitetsbevisste i matveien. Fisken skal være blodfersk, ellers kan det være det samme.
DA ER DET ikke så rart at spanske venner på besøk i Norge sliter med å løse følgende gåte: Hvordan kan det ha seg at vi nordmenn har så elendig tilgang på fersk fisk av høy kvalitet, all den tid vi befinner oss ved porten til ett av verdens reneste, kaldeste marine spisskamre?
Jeg har ikke noe fullgodt svar. Men det er et et faktum at den beste norske fisken går til Japan, til Frankrike, til Brasil, til Vest-Afrika – i det hele tatt til alle de verdenshjørner som har det til felles at de ikke er norske.
Norsk fisk vinner priser verden over, og norsk fiskeeksport slår stadig nye rekorder, selv under finanskrisen. Verden får ikke nok av norsk fisk.
MEN DET FÅR åpenbart vi nordmenn, som bærer med oss en underlig gastronomisk og kulturell armod midt oppe i all den materielle rikdommen vår. Norske spesialbutikker for fisk er tilnærmet utradert – i Bergen finnes det bare fem rene fiskebutikker igjen, i tillegg til et fisketorg som har sett bedre dager.
Til gjengjeld har vi fått de store matvarekjedene, som enten bare gir oss frossen fisk og ferdigprodukter å velge mellom, eller i sjeldne tilfeller en liten disk med ferskvarer. Der er kvaliteten varierende, forsiktig sagt.
I en undersøkelse nå i sommer svarte mer enn halvparten av norske forbrukere at de foretrekker frosset fisk fremfor fersk fisk. Det er omtrent som å bo i Napoli og foretrekke Grandiosa. Uforståelig.
BETALINGSVILJEN for norsk torsk og laks er stor ute i Europa, hvor Norge er bedre kjent for fisken enn for oljen. Volumet på utemarkedene gjør det enklere å eksportere fisken enn å selge den i det kronglete norske hjemmemarkedet, som preges av mange ledd, små volumer, en vanskelig geografi og et ofte betydelig kvalitetstap på veien mellom fisker og butikk.
Fersk norsk fisk er på markedene i EU i løpet av tre dager, mens det her hjemme kan ta det dobbelte – eller mer. Ved nyttår kommer det nye krav om merking av slakte- og fangstdato for fersk fisk i norske fiskedisker. Vær forberedt på oppsiktsvekkende lesning.
MYNDIGHETENE hjelper ikke stort til. Mens det brukes store offentlige midler på å markedsføre norske landbruksvarer gjennom institusjoner som Opplysningskontoret for kjøtt, betaler fiskerinæringen markedsføringen selv. Det aller meste er rettet mot utlandet, gjennom Eksportutvalget for fisk (EFF).
Norge holder seg med et landbruks- og matdepartement – og et eget fiskeridepartement. Den gedigne norske sjømatsuksessen verdsettes altså ikke først og fremst som mat, på tross av at potensialet for matproduksjon er mye større i havbruket enn i landbruket.
Det er underlig at fiskerinæringen ikke opptar flere politikere nå i valgkampen: En tilnærmet subsidiefri distriktsnæring som henter sunne, naturlige, fornybare råvarer opp av verdens reneste og best forvaltede havområder. Kanskje sier det noe om landbrukets makt i Norge at fiskeri- og oppdrettsnæringene ikke sees som det de er: Fremtidsrettede leverandører av sunn og god mat.
FOR FISK ER SUNT – det er vel dokumentert. Men i Norge er det kjøttkonsumet som skyter i været, godt hjulpet av landbrukets og myndighetenes reklame.
Mens politikerne prater om skolefrukt og sunne skolemåltider, som aldri ser ut til å materialisere seg, blir norske skoleelever mer overvektige og norske matvaner mer klassedelte. Et sterkere fokus på sunnhet og matkvalitet i den mest ressurssterke delen av befolkningen går hånd i hånd med økende kostholdsapati i mindre ressurssterke lag. For det krever tid, penger og i økende grad kunnskap å leve sunt i dag.
HVIS SALGET av fersk kvalitetsfisk skal opp i Norge, behøves det bedre logistikk, mer markedsføring og bedre produktutvikling. Suksesshistorien Salma-laks, med kapitalsterke Tine i ryggen, viser at også fersk fisk kan ha en fremtid her hjemme hvis innpakning, kvalitet, tilgjengelighet og brukervennlighet holder mål.
Men som alltid: Graden av suksess beror i siste instans på etterspørselen fra oss forbrukere, som snarest må komme oss opp av frysediskene og ut av pølsekøen. For mat er kultur – og kultur må læres, ikke minst av nyrike nordmenn.
Det er mange som kunne hatt godt av en studietur til fiskediskene i Madrid.
Hvorfor er det så vanskelig å skaffe god fisk i Norge? Si din mening her.
KOMMENTARER Våre regler