«NO SKA sælveste Odfjæll`n lenke seg fast der inne i Hardanger. Dette blir et jæla spetakkel», sier taxisjåføren, og ler en rungende latter som ender i en grusom hostekule.
Tilbake i et sommerstille Bergen blir jeg umiddelbart gjort oppmerksom på det som Arbeiderpartiet sentralt har så tungt for å begripe: At engasjementet rundt kraftlinjen i Hardanger går svært høyt på Vestlandet denne sommeren.
Når byggearbeidet starter til høsten, kan opprøret bli brennhett. Med en høyst usannsynlig hovedperson i front.
I 2006 BLE Johan Fredrik Odfjell lansert som styreleder i Statoil. Det endte i bråk. Odfjells gunstige etterlønnsavtale fra tiden som direktør i Vesta skapte furore i SV, LO og deler av Arbeiderpartiet.
Odfjell nektet å si fra seg fallskjermen, og Stoltenbergs mann måtte til slutt trekke seg som kandidat til Norges viktigste styrelederverv. SV og LO var strålende fornøyde med denne markeringen mot «grådigheten» blant norske næringslivstopper.
Desto mer pinlig må det være for SV at det nå er Odfjell - av alle - som fronter motstanden mot Hardanger-linjen, mens SV selv sitter ydmyket og avmektig i regjering. Den besteborgerlige bergenske styregrossisten var kanskje ikke så uspiselig likevel?
SVs MILJØNEDERLAG skal ikke oppta oss her, det krever for stor plass. Mer interessant er det at motstanden mot Hardanger-linjen samler økonomer og næringslivstopper som står til dels langt fra SV og den klassiske, intellektuelle miljøbevegelsen.
For Johan Fredrik Odfjell er slett ikke alene. BTs rundspørring for noen uker siden viste at engasjementet hans har bred støtte også fra andre næringstopper her vest, som Margareth Øvrum i Statoil og Øystein Michelsen i Hydro. Hvitsnippene er i ferd med å bli grønne.
DET RØRER SEG i Oslo også. Tidligere i uken tok Dagens Næringsliv avstand fra Hardanger-linjen på lederplass, etter å ha vært spekket av kritiske innlegg mot mastene gjennom hele sommeren. Ledende økonomer som Steinar Strøm, Einar Hope, Øystein Noreng, Ståle Navrud og Sigve Tjøtta har i tur og orden sådd tvil om premissene for Statnetts argumentasjon, som regjeringen ikke bruker den politiske makten sin til å utfordre.
De kritiserer prosjektets samfunnsøkonomiske lønnsomhet, planene om elektrifisering av sokkelen, de påståtte problemene med en sjøkabel og hele rekken av forutsetninger som den omstridte utbyggingen baserer seg på. Kritikken er konkret og saklig; språket nedtonet teknokratisk.
Og mens SV sitter musestille, får motstanderne støtte - av partiet Høyre.
DETTE OMSLAGET er naturligvis tungt å svelge for mange intellektuelle, som frykter at selve miljøvernets sjel kan være kommet i drift. Det står om eierskapet til de grønne verdiene, som i Norge har vært de fjellklatrende filosofenes domene.
Fra hornet sitt på Dagblad-veggen minner Gudleiv Forr oss om at Hardanger-opprøret mangler det ideologiske fundamentet som Mardøla-aksjonen i 1970 og Alta-aksjonen i 1979 hvilte på, og som innebar en grunnleggende kritikk mot hele fremskrittstanken i Etterkrigs-Norge. Filosof Marius Hilton skriver i BT at Odfjells og de andre næringslivstoppenes miljøengasjement er «grunt og tabloid», ettersom de ikke tar et oppgjør med selve den norske forbrukskulturen.
Det siste har Hilton sikkert rett i, for selv en Odfjell i lenker - hvis vi nå får oppleve dét - bærer neppe bud om Revolusjonen. Bare om større tyngde og økende resultatorientering.
DET FORSTÅR kretsen rundt statsministeren, som har grunn til å frykte den dreiningen debatten og engasjementet har tatt.
Jens Stoltenberg er sosialøkonom på sin hals, i tenkning og av lynne. Han har bidratt avgjørende til å bringe markedsmekanismer inn i miljødebatten, som en varm forsvarer av systemet med omsettelige utslippskvoter. Når han nå møtes med rene samfunnsøkonomiske og teknologiske argumenter, kan han ikke avskrive miljøvernernes motstand som føleri, slik det er kraftsosialistisk tradisjon for i Arbeiderpartiet.
I Hardanger står Stoltenbergs kalkulator mot andres kalkulatorer; Statnetts teknokratiske enøydhet mot andres teknologiske argumenter. Den økonomiske motekspertisen gir regjeringen reell kamp.
SAMFUNNSØKONOMENES og næringslivstoppenes inntog ikler debatten om monstermastene et lett ekskluderende ekspertspråk. Det kan føre til at ordskiftet vil miste noe av det folkelige engasjementet som bobler rundt Hardanger-linjene i øyeblikket.
Men det kan også gi miljøbevegelsen langt bedre resultater enn hva vi har sett gjennom 40 års tradisjonell motstand mot naturinngrep. Mardøla og Alta endte som kjent med nederlag for naturvernerne, slik de fleste store miljøslag har gjort.
Få eller ingen tror at utbyggingsmotstanderne vil vinne frem i Hardanger heller. Men i tomrommet etter SV og Sps abdikasjon har regjeringen skaffet seg motstandere den må ta dypt alvorlig. Miljøvernets realpolitiske dreining kan bli det fremste og viktigste resultatet av Hardanger-striden.
Synspunkter? Si din mening.
KOMMENTARER Våre regler