«VENSTRE ER EN LITEN VITS», skrev VGs Olav Versto nylig. Det var ikke spesielt pent gjort. Men han har god dekning for den første delen av påstanden, for på målingene har Venstre gjennom lengre tid kjempet en seig dødskamp mot den politiske nedrykksgrensen på fire prosent.
Ved åtte av de ti siste stortingsvalgene har partiet ramlet under sperregrensen. Da blir det jo litt vanskelig å få uttelling for Venstres politikk. Eller for å si det med Arne Scheie: Mål preger fotballkamper.
DEN ANDRE DELEN av Verstos påstand er mindre opplagt. Vel står dagens Venstre med fattige to representanter på Stortinget, men historie betyr fortsatt en hel del i politikken. Norges eldste parti var en tonenagivende politisk kraft frem til den ulykksalige splittelsen ved EF-kampen i 1972, og har glimtvis hatt stor innflytelse også senere, ettersom det proporsjonale norske valgsystemet gir småpartiene gode sjanser til å havne i vippeposisjoner på Stortinget.
Under Bondevik II-regimet hadde Venstre flere statsråder enn stortingsrepresentanter - det skulle egentlig ikke vært mulig. Som juniorpartner eller støtteparti for en fremtidig borgerlig regjering vil vi igjen få kunne oppleve at Venstre flekser muskler.
SÅ KAN VENSTRE KANSKJE finne en viss trøst i at også de øvrige sentrumspartiene har det vanskelig. Sp har hatt et blytungt år i regjering, og ligger farlig nær sperregrensen. Det gjør også KrF, som lenge har slitt med dype personkonflikter og fortsatt har uavklarte politiske veivalg.
Men veien tilbake til makt og innflytelse virker lengst for Venstre, som sliter med en utydelig, litt vassen profil i en politisk virkelighet preget av klarere regjeringsalternativer og økende utålmodighet etter regjeringsmakt på borgerlig side. Venstres labre interesse for regjeringsspørsmålet minner litt om en dødslinje.
I DAGENS AVIS legger partisekretær Terje Breivik skylden for Venstres elendighet på mediene, ettersom vi «elsker å tabloidisere om kampen mellom de blå-blå og de rød-grønne». Medienes begeistring for tydelige konflikter er velkjent, men den gir neppe hele forklaringen på Venstres langvarige sideleie.
Breivik vet så altfor godt at blokkene knuste sentrum ved forrige stortingsvalg, og at blokkdelingen mellom Ap på den ene siden og H+Frp på den andre siden bare er blitt tydeligere siden den gang. Sentrum er blitt en slags politikkens kuldegrop, der ingenting virkelig skjer.
MED SENTRUM i skvis blir det vanskelig å bygge tydelige politiske profiler for sentrumspartiene. Venstre er et grønt parti, ja vel, men det er også SV. På landsmøtet som starter i Trondheim i dag vil partiet fremfor alt stå frem som et næringsvennlig parti, men der må det finne seg i å konkurrere med høyresiden. Med Høyres glidning inn mot sentrum i velferdspolitikken, er også Venstres monopol på sosialliberalisme kommet under press.
Hva med småbedriftene? Høyre og resten av sentrum. Internasjonal solidaritet? Venstresiden. Frivillighet? KrF.
KANSKJE ER DET størst behov for Venstre som et genuint liberalt parti, som helt konsekvent står på individenes side mot det politiske systemet. Denne utgaven av Venstre har brodd mot arbeiderpartistatens overformynderi, og mot de tette båndene mellom dagens regjering og fagbevegelsen.
En dagsaktuell merkesak kunne være striden om langturnuser og retten til heltid i omsorgssektoren, hvor den rød-grønne regjeringen later til å sette hensynet til fagbevegelsen høyere enn hensynet til de brukerne som omsorgsinstitusjonene egentlig er til for.
ET LIBERALT VENSTRE har også brodd mot høyresiden, som tidvis glemmer å stille opp for enkeltmennesket. Det ser man tydeligst i den gruppetenkningen som preger Fremskrittspartiets innvandringspolitikk, og som innebærer at Frp ikke egentlig er et «borgerlig» parti, slik Venstre ser det.
Men også Høyre glipper iblant på den liberale refleksen - senest i saken om Datalagringsdirektivet. Saken har allerede ført til et lite medlemsoppsving for Venstre, men personvern er samtidig et felt hvor det er krevende å mobilisere nye velgere utenfor Twitter-eliten og kretsen av spesielt interesserte. Prinsipiell liberal politikk ender ofte opp som teoretisk tankesmie.
VENSTRE ER et sympatisk parti, som typisk nok scorer høyt som nr. to-valg blant velgerne. Partiet appellerer til alle som både vil ha frihet og fellesskap, og som misliker valget mellom kynisme og naivitet. Venstre snakker til den demokratiske moderaten i oss, og til alle dem som har sansen for å veie for og imot, frem og tilbake, for til slutt å falle ned på et klokkeklart kanskje.
Det er kort sagt den pratende middelklassens parti - rent bortsett fra at den pratende middelklassen gjerne stemmer Høyre eller Ap eller SV når den får tenkt seg litt om.
DET FINNES langt flere potensielle sentrumsvelgere enn de rundt 15 prosentene som i dag støtter Venstre, KrF og Sp på målingene. Mange har avskrevet sentrum før, og mange er blitt skuffet. Venstre har skaffet seg en kunnskapsrik og energisk leder i Trine Skei Grande, som har taklet den kritiske overgangen etter Lars Sponheim godt.
Det er i det hele tatt mye fint å si om Venstre. Men det er underlig nok også en av partiets største utfordringer, for det er ikke nok å være velmenende og sympatisk i kampen om den politiske makten. I øyeblikket kreves det et helt ualminnelig klarsyn for å se hvordan Venstre igjen skal bli en stabilt tung maktfaktor i norsk politikk.
Hvordan skal Venstre gjenoppbygges? Bruk kommentarfeltet.
KOMMENTARER Våre regler