Det store tidsrøveriet

JEG KJENNER en tolvåring som lenge virkelig hatet å gå på skolen. Læreren var slapp og uinteressert, dagene bare bråk og kaos. Leksene var et ork.

Så, i høst, fikk klassen ny lærer. Han stilte harde krav til elevene fra første dag, og fikk bukt med bråket og plagingen i løpet av noen uker. Han er inspirerende og engasjerende, og får barna til å trives.

For tolvåringen er skolehverdagen snudd på hodet: Nå gleder han seg til å gå på skolen, og er med ett blitt flittig med hjemmearbeidet. Da jeg spurte hva som hadde skjedd, var svaret befriende enkelt: «Den nye læreren har ordnet opp. Det er bare fint å gi noe tilbake».

VI SNAKKER mye om enhetsskolen her i landet, men har lett for å glemme at enhetsskolen byr på alt annet enn enhet. Forskjellene fra klasse til klasse kan være store, og ingen forklaring er viktigere enn læreren.

Det vet vi blant annet fra forskningen til professor John Hattie ved Universitetet i Auckland, som brukte 15 år på å gjennomgå over 50.000 skoleundersøkelser. Svaret hans er like tydelig som det er logisk: Kvaliteten på læreren kan være avgjørende for et skolebarns liv.

Hvor mye kunnskap har læreren? Hvor mye autoritet? Hvor flink er hun til å kommunisere med elevene, til å se den enkelte elev, og til å stille riktige krav? Kunnskap, entusiasme og disiplin er formelen for all god undervisning, med læreren i nøkkelrollen.

SOM YRKESGRUPPE har lærerne opplevd et markant statusfall i etterkrigstiden, dels på grunn av en svak lønnsutvikling. Lav status har igjen ført til dårligere rekruttering, noe som minner om en ond sirkel for læreryrket.

Enhetsskolen byr på alt annet enn enhet
En undersøkelse midt på 2000-tallet viste at bare hver tredje nye lærerstudent klarte å svare riktig på følgende spørsmål: «På en skole er det 135 jenter og 115 gutter. Hvor mange prosent er jenter?» Når to av tre lærerspirer ikke behersker den mest elementære form for prosentregning, sier det seg selv at veien til en faglig god skole er lang.

Mer etter- og videreutdanning er en åpenbar utvei. En annen er å begynne å betale lærerne mye mer, men da burde man samtidig unngå urettferdigheten i at den slappe, inkompetente læreren avlønnes like høyt som den arbeidsomme, flinke. Å finne systemer som premierer de gode enkeltvis eller i grupper er naturligvis krevende, men det er en diskusjon som ikke kan vente hvis skolen skal holde på de beste. Slik den må.

MINST LIKE alvorlig for læreryrket er det at dagens lærere drukner i store mengder bortkastet og utmattende papirarbeid. «Det er ikke den ting det ikke er skjema for, det er helt vanvittig», sier lærer Kari Fløysand Olsen i miniserien om skolen som starter i BT i dag.

Der får vi innblikk i en skolehverdag som er så tapetsert med møter, evalueringer og rapporteringskrav at det må være direkte drepende for all sann kreativitet i møtet med elevene. Lærerne skvises mellom skolebyråkrater med millimetervisjoner, politikere som ikke våger å stole på dømmekraften deres og foreldre med et umettelig informasjonsnivå på vegne av egne barn.
Problemet med flertallet av dagens lærere er slett ikke at de ikke jobber. Problemet er at de er pålagt å jobbe med helt gale ting.

BEDRE LØNN og mer etter- og videreutdanning for lærerne er krav det går an gjøre noe med. Med den bortkastede tidsbruken er det langt verre, for den springer ut av en forkvaklet byråkratisk logikk uten tydelige avsendere. Hvordan kommer man egentlig en forfeilet tankegang til livs? Hvem kan man henvende seg til for å snu en hel ukultur?

Kravene til lærerne er neppe utslag av politikere og byråkraters ondsinnethet, det ligger som regel gode hensikter bak. Men selv om det enkelte pålegg om dokumentasjon og rapportering isolert sett kan være velbegrunnet, er den samlede effekten av alt byråkratiet kvelende for skolen. Lærerne, og i siste instans elevene, blir de store taperne for de gode hensikters tyranni.

EN LÆRER jeg kjenner prøvde nylig med sin egen lille boikott av de mest bortkastede møtene og de mest absurde rapporteringskravene. Hun ble innkalt til rektor etter kort tid. «Du bruker for mye tid på elevene», lød den skarpe irettesettelsen fra oven.

En slik beskjed til en lærer kan bare bli gitt i en skole på alvorlig avdrift, av mennesker som for lengst har glemt skolens idégrunnlag. Hvor er Jens Bjørneboes arvtakere når vi trenger dem?

Beskjeden tilbake til skolelederne og politikerne er egentlig veldig enkel: La lærerne få tid, rom og tillit til å være lærere, de beste av dem med betydelig høyere lønn enn i dag. Det er så selvinnlysende at selv en tolvåring kan forstå det.

Enig med forfatteren? Vennligst bruk kommentarfeltet under!