«HVOR ER Bergens stemme?», spurte professor Iver B. Neumann i en kronikk i BT i går . Og fikk et slags svar lenger fremme i avisen, hvor tidligere Brann-formann Harald Schjelderup annonserte sitt comeback i Bergens-politikken.
«Hvor sentralisert Norge skal være, bør bli en viktig debatt i årene fremover», sa Schjelderup, og viste til konflikten i Hardanger. Nå vil han ha en debatt om Bergens rolle.
Schjelderup har teft for hva som rører seg i tiden, det skal han ha. Men det må sies at debatten som han etterlyser har pågått i evigheter, uten at Bergen har kommet seg spesielt langt videre. Det er ingen enkel sak å være nummer to-by i et av Europas mest sentraliserte land.
IVER NEUMANNS dystre versjon av Bergens historie forteller oss hvorfor. Den leder tankene hen på Georg Johannesen, som mente Bergen har opplevd en sammenhengende nedtur, «kun avbrutt av enkeltstående katastrofer». For Johannesen var det moderne Bergen «et stort veikryss, med trailere fulle av penger som kjører til Oslo».
Temaet er ikke nytt: Det er flere tiår siden BTs spalter var spekket med skuffelse over alle bedriftene som flagget ut fra «filialbyen» Bergen. Samtidig har statsmaktens sterke vekst og sentralisering vært til ulykke for alle norske kommuner, og kanskje særlig for en tradisjonell handelsby som Bergen.
Skal vi gjøre noe med det, er det ikke nok med debatter og seminarer - da kreves det reell desentralisering av politisk og økonomisk makt i Norge.
UTFORDRINGEN ER at desentralisering er «eit troll med minst to hovud», som vi lærte som studenter tidlig på nittitallet. Mannen bak denne innsikten, professor Per Selle, ble senere en sentral bidragsyter til den norske Maktutredningen, som slo fast at lokaldemokratiet i Norge er varig svekket.
Over tid har norske kommuner fått mye trangere rammer i sin rolle som iverksettere av statlig politikk. På kommunenes smale rygger hviler en lang rekke statlige likhetskrav og nasjonale standarder, som ivaretas gjennom rettighetslover, nasjonale handlingsplaner, øremerkede tilskudd og statlig detaljstyring. Kommunene har simpelthen ikke rom til å spille den rollen som tilhengerne av desentralisering og økt geografisk mangfold ønsker seg.
Bergen er intet unntak: Vi er en tråddukke styrt fra Oslo.
PROBLEMET er ikkenødvendigvis at Norge er en enhetsstat. Problemet er - som Frank Aarebrot sier det - at den norske staten er sentraliserende; altså at den ikke forvalter den omfattende makten sin på en forstandig måte.
Når periferiene fra tid til annen blir tilstrekkelig forbannet på dette maktmisbruket - slik vi har sett det i Hardanger - har det hendt at sentralmakten har snudd. Men uten en varig desentralisering av makt, kan og vil utkantene bli overkjørt igjen.
DET ER MANGE som har mye å svare for i spørsmålet om sentralisering. Ta Harald Schjelderups eget parti Ap, som lener seg tungt på LO i små og store spørsmål. Det gir seg de underligste utslag. I vår prøvde BT å utfordre Ap i spørsmålet om hvorfor turnusordninger som fungerer utmerket for brukere og ansatte lokalt i Bergen, skal avgjøres av fagbevegelsen sentralt i Oslo. Det kom aldri noe svar.
Utflytting av statlige arbeidsplasser fra Oslo er et annet eksempel på at Ap - og pussig nok Senterpartiet - bøyer av for fagbevegelsen sentralt. Stor makt til organisasjonene i arbeidslivet betyr stor Oslo-makt.
DISTRIKTENES venn, Senterpartiet, er en integrert del av den gjennomsentraliserte norske landbruksforvaltningen. I fylker som Hordaland og Sogn og Fjordane beveger landbruket seg i rasende fart mot stupet, men det er ingenting som tyder på at Sp vil slippe kreativiteten fri og lage en regional landbrukspolitikk, tilpasset de svært ulike utfordringene landbruket møter rundt i landet.
Det samme problemet ser vi i miljøpolitikken, hvor fylkene bare har som oppgave å forvalte en enhetlig statlig miljøpolitikk. Dermed blir det umulig å skille mellom indre Oslofjord og ytre Austevoll. Og dermed vokser raseriet mot staten - representert ved Fylkesmannen - her vest.
PÅ FELT etter felt har det skjedd en opphoping av makt i Oslo, hvorfra statlige etater detaljstyrer landet ut fra overordnede mål om likebehandling.
Hvis det skal skje en reell desentralisering, må følgelig politikere, organisasjoner og embetsverk sentralt i hovedstaden gi fra seg makt. Det er det ingen som gjør frivillig.
Hvis vi dessuten mener alvor med at kommuner og fylkeskommuner skal gis friere tøyler, vil det nødvendigvis føre til skjevheter mellom ulike byer, distrikter og landsdeler. Forutsetningene varierer, slik resultatene vil gjøre det.
ALT DETTE strider mot grunnleggende norsk tankegang og mot selve sentralmaktens logikk, som sier at alt og alle skal være like. Og det strider mot ryggmargsrefleksen til norske interesseorganisasjoner og norske medier, som har det med å hyle opp ved hvert minste lille tilløp til geografiske forskjeller i SFO-priser, helsekøer, antall barnehageansatte eller hva det nå enn er som kan måles og sammenlignes.
Debatten om et desentralisert Norge er viktig. Men det er grunn til å tro at veien frem til reell maktspredning kan bli lang.
Hva mener du? Bruk kommentarfeltet:
KOMMENTARER Våre regler