Alvoret etterpå

UNDER DEN VAKRE, stille stunden ved Den blå steinen klokken 12 i går kom plutselig en gammel diktlinje til meg: «Bli ferdige og kom hjem. Til stillheten efterpå.»
Vi var som en eneste sørgende kropp der vi sto i det varme, lette juliregnet og lyttet til stillheten - «stillheten som bor på undersiden av hvert strå, i det blå mellemrommet mellom stenene.» Det føltes underlig, uforklarlig godt - som en renselse.

Der var nasjonen under formiddagens stille minutt og i ettermiddagens fakkeltog. Der, i stillheten, vil mange av oss fortsatt ha et sterkt behov for å være.

Men nasjonens store utfordring er egentlig den bevegelsen som går i motsatt retning: Å vende seg fra det store, ekstraordinære, uvirkelige og tilbake til den hverdagen som ingen terrorist noensinne skal få lov til å ta fra oss.

JEG SKREV DET i går, og jeg gjentar det gjerne: Våre politiske ledere har vist en eksemplarisk oppførsel disse første dagene, en oppførsel som lover godt for overgangen til den hverdagen som kommer.

Siv Jensen gjorde sitt ene feilgrep, men jeg tror vi alle gjør klokt i å gi henne den tilgivelsen hun innstendig har bedt om. Dette er ikke tiden for polarisering.

OG PÅ SAMME TID: Noe av den normaliteten vi skal og må vende tilbake til er nettopp den politiske debatten, vår rett og vår plikt til å ta del i samfunnet omkring oss. Det betyr uenighet - ofte dyp uenighet.
Den nødvendige politiske avholdenheten vi opplever disse dagene vil ikke vare veldig lenge. Det er lett å merke på de sosiale mediene at det er en antennelighet der ute: At det ikke skal veldig mye til før noen farer opp og begynner å rase mot andre.
Noen av reaksjonene på Siv Jensens svært uheldige forsnakkelse kan være en forsmak på det som vil komme. Mange bærer i seg et sinne og en frustrasjon de trenger verbalt utløp for.

SPØRSMÅLENE SOM REISER SEG rundt de grusomme ugjerningene på Utøya og i Regjeringskvartalet er da også de mest betente i norsk politisk debatt. De handler om innvandring og integrering, om islamisering, om politisk ekstremisme: spørsmål hvor det er blitt noe nær en norm for mange debattanter å legge den siviliserte tonen til side.

På en lang rekke nettsteder og i kommentarfeltene til store nasjonale medier ligger det synspunkter som ikke står noe tilbake for det Anders Behring Breivik har fylt virkeligheten sin med: Den virkeligheten kan vi ikke vende oss bort fra.

MEN KAN VI KLARE å vende tilbake til en debatt om disse vanskelige spørsmålene som er mer sivilisert enn debatten før massakren på Utøya og attentatet mot Regjeringskvartalet? Kan vi lære noe av denne ufattelige brutaliteten som har rammet oss?

Jeg nærer et lite håp om at den store, kollektive renselsen vi gjennomlever som nasjon kan dra oss i en mer edruelig, moderat retning når debattene igjen bryter løs: At mange vil ha lært noe om moderasjonens og ettertankens verdi stilt overfor ekstremismens ufattelige ødeleggelseskraft.

NOEN LATER TIL lå være bekymret for at utsettelsen av og retningslinjene for valgkampen vil føre til at politikerne nå «aktivt unngår å sette brennbare temaer på dagsordenen i et misforstått forsøk på å opptre verdig», for å sitere fra en leder i Dagbladet. Det tror jeg ikke vi skal engste oss for. Debatten om de vanskelige sakene vil tidsnok komme - vi vet bare ikke i hvilken form.
At mennesker ytterst til høyre i det politiske landskapet nå har mye å tenke igjennom både når det gjelder form og innhold, er innlysende. Men vi har alle noe å tenke igjennom - som at det fortsatt må være mulig å føre en saklig debatt om innvandringens mindre positive sider, uten å risikere å bli stemplet som en Anders Behring Breivik.