Intellektuell superkjendis

TRINE EILERTSEN

OVERLEGEN, sofistikert, naiv, venstrevridd, overflatisk, dyp, poserende, nedlatende, asketisk, kjølig, ekstatisk, utdatert, morsom, melankolsk, høyrevridd.

Det er The New York Times som ramser opp noen av adjektivene som er blitt brukt for å karakterisere Susan Sontag, en av de siste 50 årenes mest markante kvinnelige intellektuelle.

Adjektivene forteller om en kontroversiell kvinne. Sontag markerte seg som intellektuell debattant, kritiker og forfatter i en tid da svært få kvinner spilte på slike arenaer. Hun ble et forbilde for mange, men ble på ingen måte beundret av alle. Mens det er lett å være uenig om hva Sontag sto for, er det vanskelig å være uenig i at hun var en av sin tids mest kjente intellektuelle.

Hun tilhører en tradisjon av intellektuelle som nærmest er litt fremmed for oss i Norge. Hun var orientert utenfor sitt eget fagfelt, og deltok i aktuelle debatter som lå utover hennes fag.



SONTAG VAR FØDT i New York i 1933, og ville fylt 71 år midt i januar. Den begavete og selvsikre kvinnen begynte på universitetet i Chicago allerede som 16-åring. Hun var knapt 14 da hun oppsøkte forfatteren Thomas Mann da han var på besøk i California. Ifølge Washington Post skal det ha vært omtrent på denne tiden at hennes stefar advarte henne mot at hennes interesse for bøker ville gjøre henne uinteressant for menn.

Til tross for stefarens advarsler: før hun var 26 hadde hun rukket å gifte seg, få en sønn, ta en mastergrad i engelsk og en mastergrad i filosofi ved Harvard, begynne på en doktorgrad i filosofi, skille seg, og flytte til New York.

Sontag skrev romaner, essaysamlinger, og jobbet med foto, film og teater. Hun ble kjent for å importere europeisk tankegods til USA, og hadde lett for å terge på seg sine landsmenn. Under Vietnamkrigen dro en entusiastisk Sontag til Hanoi. Hun ble regnet som en varm forsvarer av de styrende i Vietnam og på Cuba. Men hennes venstreprofil var ikke helt forutsigbar. Noen år senere var hun aktiv i støtten til Solidaritet i Polen. Da karakteriserte hun europeisk kommunisme som «fascisme med et menneskelig ansikt», og tråkket med det på nye sett med tær.

Hennes forhold til Hitlers yndlingsfilmskaper, Leni Reifenstahl, var heller ikke ukontroversielt. I 1965 skrev hun et essay som forsvarte filmene til Reifenstahl som estetiske verk. Sontag ble kritisert for at hun i så liten grad forholdt seg til innholdet i filmene. Ti år senere, da hun som fotograf hadde brukt tid på å rehabilitere filmskaperen, foretok hun en intellektuell dissekering av både Reifenstahl og fascismen i essayet «Fascinerende fascisme».

Da tvillingtårnene raste etter terroraksjonen 11. september 2001 lot Sontag også høre fra seg. Få dager etter angrepet ble terroristene karakterisert som feige i sine metoder. Da kommenterte Sontag hendelsen: «Man kan si mye om dem som sto bak ugjerningen, men feiginger var de ikke.».



SUSAN SONTAG var noe så sjeldent som en intellektuell superkjendis. Kommentatorer, blant annet i Washington Post og New York Times, klarer ikke å la være å nevne hennes meget medievennlige utseende når de forklarer oppmerksomheten rundt Sontag. At hun var flink til å uttrykke seg i ingresser og overskrifter hemmet heller ikke interessen rundt henne. Men hun var mest kjent for tankene sine. Sontag markerte seg blant annet som en som var lite opptatt av skillet mellom finkultur og populærkultur. Hun skrev seriøse analyser av populæruttrykk som science fiction. Det var noe nytt blant samtidens intellektuelle. Hennes essay «Notes om Camp» regnes som et av hennes mest kjente bidrag, og var et gjennombrudd i hennes usnobbete innfallsvinkel til estetikk.

Sontag var også kjent for sin skepsis til kritikeres hang til å fortolke kunstuttrykk. I essayet «Against interpretation», argumenterer Sontag mot jakten på dypere mening i kunstuttrykk. Hun slår et slag for at opplevelsen i seg måtte være det viktigste, ikke hva noen mente et uttrykk egentlig formidler, eller mislykkes i å formidle.



SUSAN SONTAG HADDE knapt passert 40 da hun fikk beskjed om at hun hadde brystkreft. Legene sa hun hadde 20 prosent sjanse for å overleve. Hun overlevde prøvelsen etter tøffe behandlingsrunder. Men erfaringen utløste en interesse for sykdomsbegrepet hos Sontag. Hun skrev et essay om temaet, og ga ut «Illness as Metaphor» i kjølvannet av behandlingen. Hun var opptatt av hvordan omtalen av alvorlige sykdommer gjør pasienter til helter eller ofre, eller til selvforskyldt syke etc. Hun fortsatte med å studere hvordan AIDS etterfulgte kreft som en moderne bærer av et slags stigma.

Susan Sontag tilhørte en rase av intellektuelle som vi ikke er så vant til her i til lands. Norge vrimler av akademikere som har svært lite å bidra med utenfor sin egen krets. Intellektuelle som deltar i det offentlige ordskiftet er sjeldent. Sontag var det, og hun var kontroversiell. Men hun deltok i sin egen tid, og stilte innimellom de nye spørsmålene.